www.nkrf.no » Kommunerevisoren.no » 2014 » Nr. 1

Søk

NKRF
Munkedamsveien 3B
Postboks 1417 Vika
0115 Oslo

Tlf: +47 23 23 97 00

post@nkrf.no

Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

Forvaltningsrevisjon
– kontroll eller læring, eller ja takk, begge delar?

Sosiolog og registrert revisor Bodhild Laastad, seniorrådgjevar i Norges Kommunerevisorforbund (NKRF)

Forvaltningsrevisjon er ei heilt særeiga, lovpålagt revisjonsform som vi berre finn i offentleg sektor. Gjennom forvaltningsrevisjon skal ein årleg vurdera og rapportera om t.d. kostnadseffektivitet, måleffektivitet, etterleving av regelverk, om kommunen sine styringssystem er hensiktsmessige eller om beslutningsgrunnlag oppfyller offentlege krav til utgreiing.

I denne artikkelen vil eg belysa kva rolle forvaltningsrevisjon spelar i den kommunale eigenkontrollen, og sjå nærare på kva vi eigentleg veit om denne revisjonsforma og eventuelle verknader ho måtte ha. Atikkelen er basert på eit paper som vart lagt fram på ein konferanse i Nettverk for organisasjonsstudier i Norge (NEON) i november 2013.

I forarbeida til kommunelova sine reglar om den kommunale eigenkontrollen og kommunal revisjon frå 2003 står følgjande å lesa om forvaltningsrevisjon:

Etter departementets oppfatning er forvaltningsrevisjon et nyttig virkemiddel i kommunestyrets kontroll og tilsyn med forvaltningen. Denne typen undersøkelser gir de folkevalgte i kommunen informasjon om administrasjonens oppfølging og resultatene av vedtak i kommunestyret. Forvaltningsrevisjon kan virke som en kontrollmekanisme mellom kommunestyret og det øvrige forvaltningsapparatet, og i tillegg ha læringseffekter (Ot.prp. nr. 70 2002-2003: 58).

Altså seier lovgjevar ja takk, begge delar, men med kontroll som det primære.

Her kjem det eksplisitt fram at lovgivar ser på forvaltningsrevisjon som ein kontrollmekanisme som også skal ha læringseffektar. På denne bakgrunnen kan vi konkludera med at lovgivar tillegg forvaltningsrevisjon to dimensjonar – der den eine har som formål å vurdera måloppnåing og stilla administrasjonssjefen til ansvar for administrasjonen si oppgåveløysing (kontroll/accountability-dimensjonen), medan den andre er å bidra til læring og dermed forbetring i den kommunale organisasjonen (læringsdimensjonen). Altså seier lovgjevar ja takk, begge delar, men med kontroll som det primære. Men kontroll og læring er to vidt forskjellige ting, og i denne artikkelen vil eg reflektera over i kva grad det let seg gjera at noko som har kontroll som sitt primære fokus også utan vidare kan føra til læring og forbetring. Det eg legg i omgrepet kontroll/accountability er det at nokon vert stilt til ansvar for ei handling eller eit resultat. Men kva er eigentleg læring?

Læring

Det finst ikkje eitt eintydig omgrep for læring i organisasjonar og heller ikkje ein sameinande teori om slik læring, og det ligg utanfor rammene av denne artikkelen å gå djupt inn i desse teoriane. For mitt formål finn eg det relevant å referera til Roald (2010) sitt doktorgradsarbeid om dei organisasjonslæringsprosessar som finn stad mellom skule og skuleigar i arbeidet med kvalitetsvurdering. Ifølgje Roald handlar læring om korleis ein skal kunna omdanna informasjon til handlingsrelevant kunnskap. Forstått på denne måten er læring ein føresetnad for endra åtferd. Studien hans viser at vurderingsinformasjon i seg sjølv ikke resulterer i ny forståing og aktivt utviklingsarbeid. Han har identifisert følgjande føresetnader som må vera oppfylte for at ein skal lukkast med kvalitetsuviklande kvalitetsvurderingsarbeid:

  • eit breitt tilfang av både kvalitativ og kvantitativ informasjon
  • bruk av både interne og eksterne kvalitetsvurderingar
  • utvikling av møtearenaer og møteformer som er eigna for produktivt arbeid med kvalitetsvurdering

Eg ser her parallellar til forvaltningsrevisjon. Forvaltningsrevisjon kan bidra med kvalitativt og kvantitativt informasjonstilfang, og forvaltningsrevisjon kan fungera som ei ekstern kvalitetsvurdering.

Men teoriar om organisajonslæring gir oss ikkje heile svaret. Det er eit anna fagfelt med mange likskapstrekk med forvaltningsrevisjon – nemleg evaluering – som også er relevant. Det kan difor vera nyttig å sjå kva evalueringslitteraturen kan seia om effektar, påverknad, bruk og læring i samband med evaluering, og vurdera i kva grad dette kan ha overføringsverdi til forvaltningsrevisjon.

Evalueringslitteraturen om bruk og læring

Bruk, nyttiggjering og læring har ein sentral plass i all evaluering. Tidlegare hadde ein tru på at samfunnsvitskapeleg kunnskap utgjorde stimuli som enkelt kunne nyttast når offentleg politikk skulle utformast. Etterkvart erfarte ein at det var smått med empiriske bevis for at slik overføring av kunnskap verkeleg fann stad. Dei fleste empriske studiane har vist at direkte, instrumentell bruk av evalueringsresultat i beslutningstakinga er heller unnataket enn regelen (Torres and Preskill, 2001). For å oppnå auka bruk og læring i samband med evaluering kan det vera nyttig å identifisera meir konkret kva faktorar som synest å understøtta eller hemma dette.

Evaluatorar flest ser dei sosiale relasjonane mellom evaluator og dei berørte som viktige aspekt i evalueringar. Dei er vel kjende med å møta reaksjonar som skepsis, frykt og motstand i alle fasar av arbeidet sitt. Det seier seg sjølv at slike reaksjonar kan vera effektive hinder både for samarbeid, dialog, bruk og læring. Dette sentrale temaet har likevel i stor grad vore ignorert i evalueringsforskinga, men det finst likevel nokre få bidrag.

Geva-May og Thorngate (2003) tek som utgangspunkt at mykje kan stå på spel for dei som vert berørte av ei evaluering. Evalueringa kan opplevast som trugande og trigga kjenslemessige reaksjonar som utryggleik og frykt. Taut og Brauns (2003) påpeikar at sjølv om evalueringar gjerne har fokus på program og tiltak, er det ikkje til å unngå at dei involverte aktørane kan oppleva at det er dei sjølve som individ som står i søkelyset. Evalueringa vil kunna opplevast som ei vurdering av deira individuelle prestasjonar, noko som vil ha effektar på sjølvbildet deira (Scriven, 1991).

Taut og Brauns (2003) har sett fram åtte påstandar om forhold som kan føra til motstand i evaluering, og eg vil her trekkja fram to av dei - nr. 5 og nr. 8 (mi omsetjing):

  • Påstand 5: Dei berørte opplever ofte evaluering som kontrolltiltak. Dei kan oppleva at deira eiga utøving av kontroll vert redusert, t.d. når det gjeld fastsetjing av evalueringskriterium og standardar som prestasjonane deire vert målte opp mot, og framtidig organisering av arbeidet. Motstand kan då bli eit middel for å oppretthalda kontroll, stabilitet og forutsigbarheit
    (Taut & Brauns, 2003: 254).
     
  • Påstand 8: Evaluering inneber ei tilbakemelding om prestasjonar. I ein prestasjonskultur vil ei slik tilbakemelding ha mykje å seia for dei berørte sitt sjølvbilde. Ei evaluering vil på den måten kunna tydeleggjera eit mogleg avvik mellom indre oppfatningar og den ytre verkelegheita når det gjeld eigne prestasjonar. Evaluering gir også eit grunnlag for sosiale samanlikningar med relevante andre og kan såleis forstyrra måten ein ynskjer å framstå på overfor omverda. Dersom slike samanlikningar vert opplevde som trugande, vil det kunna resultera i motstand
    (Taut & Brauns, 2003: 256).

Det er lett å tenkja seg at jo større vekt det vert lagt på kontroll/accountability-vurderingar, jo større vil motstanden kunna bli. Dette skulle tilseia at ein forvaltningsrevisjon som har sitt primære fokus nettopp på dette, i stor grad kan forventast å trigga slike sosial-psykologiske reaksjonar som vil kunna føra til motstand og stå i vegen for læring.

Det sentrale spørsmålet vert då korleis evaluatorer kan utforma og gjennomføra evalueringa på ein slik måte at det vert skapt eit tryggare klima. Problemet er at det finst lite av forsking om kva sosialpsykologiske faktorar som er bestemmande for evalueringsklimaet, men sidan ein antar at det særleg er vurderingskomponenten som kan verta oppfatta som trugande, har løysinga vore at vurderingselementet er blitt tona ned i nyare tilnærmingsmåtar til evaluering. Men den utvegen har ein ikkje i forvaltningsrevisjon der nettopp vurdering og kontroll er det primære.

Geva-May og Thorngate (2003: 209) fann at følgjande faktorar bidrar til å redusera frykt og motstand (mi omsetjing):

  1. Når evalueringa vert oppfatta å ha preg av å vera ei formativ vurdering av eit program eller ein politikk under utvikling, som vert oppfatta som pilotar som treng bearbeiding og finpussing.
  2. Når evalueringa ikkje treng å få fastlagt alle kriteria på førehand, og det kan etablerast eit samarbeid mellom evaluator og den evaluerte om kva kriterium som skal leggjast til grunn.
  3. Når dei som utformar politikken, administratorane og førstelinetenesta opplever at dei har felles mål, og at dei er i same båt.
  4. Når målsetjinga med evalueringa vert oppfatta å vera ei evaluering av politikken og ikkje aktørane.
  5. Når evalueringa inneber at alle interessentane inklusiv den som vert evaluert, opplever at dei får ei stemme og kan bidra til ei betre utforming og gjennomføring av politikken.
  6. Når evaluator fungerer som ein kanal for formidling av informasjon, som støttespelar og talsperson og får fram at dei er til å stola på, og at dei vekkjer interesset og tillit hjå den evaluerte, og på den måten får fram vilje til samarbeid.

Vi ser altså at i samband med evaluering er det mange ulike faktorar i sving som både kan hindra og fremja bruk og læring. Det kan då vera interessant å reflektera over i kva grad desse faktorane også kan tenkjast å gjera seg gjeldande i samband med forvaltningsrevisjon. Men først vil eg sjå nærare på kva vi veit om effektar kommunal forvaltningsrevisjon. Dette er eit lite utforska tema, men eg skal kort presentera funna i dei få studiane som finst.

Kva veit vi om effektar av forvaltningsrevisjon i norske kommunar?

I ein studie av kontroll- og tilsynsordningane i kommunar og fylkeskommunar ynskte Opedal og Østtveiten (2000) å få meir kunnskap om den kommunale eigenkontrollen. Dei kjem også inn på læring og tek som utgangspunkt at ei kontrollhandling i seg sjølv vil vera meiningslaus dersom ho ikkje på ein eller annan måte har konsekvensar for dei som vert kontrollerte. Den informasjonen kontrollorgana legg fram, må på ein eller annan måte bli tilbakeført til det kommunale avgjerdssystemet og omsetjast i nye tanke- og handlemønster. Her trekkjer dei inn Argyris & Schön (1978) sine kjende teoriar om enkeltkrets- og dobbeltkretslæring. Overført på den kommunale eigenkontrollen, utleier det det slik at dersom kontrollorgana er opptekne av å kartleggja avvik frå gjeldande  lovar og reglar, vil kommunen få informasjon som kan bidra til at dei korrigerer praksis i samsvar med regelverket. Dette ser dei som ei form for enkeltkretslæring.

Studien viste at kontrollutvala og revisjonen i stor grad hadde fått gjennomslag for synspunkta og merknadene sine i alle sentrale organ i kommunen, og dei vart vurderte å gi eit viktig bidrag til etterleving av gjeldande reglar og rutinar, men dei hadde i liten grad bidratt til auka kostnads- eller formålseffektivitet. Kontrollutvalsinstituttet vart vurdert å ha styrkt politikarane sin kontroll med administrasjonen si iverksetjing av politiske vedtak. Opedal og Østtveiten (2000) konkluderer med at innhaldet i den læringa som kjem som ein følgje av verksemda til kontrollorgana, er hovudsakleg enkeltkretslæring.  Dei fann få eksempel på at dei hadde bidratt med informasjon som førte til at politikarane og administrasjonen forkasta gamle lærdommar og korrigerte kursen som eit resultat av ei endra realitetsoppfatning, såkalla dobbeltkretslæring.

Johnsen m. fl. (2001) gjennomførte ein eksplorerande, komparativ studie av oppfatningar om effekten og nytten av forvaltningsrevisjon i tre norske og to finske kommunar. Dei fann ei eintydig, positiv innstilling til forvaltningsrevisjon blant dei tre informantane i dei tre norske kommunane som var med i utvalet. Forvaltningsrevisjon vart ikkje oppfatta som ei obligatorisk, men unyttig oppgåve, men heller som eit nyttig instrument for gjera den kommunale forvaltninga betre. I særleg grad vart forvaltningsrevisjon generelt sett på som ein viktig og effektiv kontroll- og reformreiskap i offentleg sektor, og dette tolka Johnsen et al. (2001) som at det skjedde dobbeltkretslæring.  Det vart hevda at gode forvaltningsrevisjonsrapportar vart tekne i bruk både av administrasjonen og politikarane, og dei vart oppfatta å vera av større nytte enn tradisjonell rekneskapsrevisjon. Men dei fann at forvaltningsrevisjon i liten grad innebar vurderingar av økonomi, produktivitet og måloppnåing slik kommunelova føreset (Johnsen et al., 2001).

Den tredje og nyaste studien er frå 2009. På oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet kartla Clausen og Madsen (2009) bruken av forvaltningsrevisjon og selskapskontroll som verktøy i den kommunale eigenkontrollen. I denne studien kjem det fram at inntrykka frå dei kvalitative intervjua indikerer at særleg rådmennene har framheva det som positivt at dei aller fleste forvaltingsrevisjonane er gode og konstruktive bidrag til korleis administrasjonen og forvaltninga kan verta betre, og dette galdt både store og små kommunar.  Men samtidig vert det gitt uttrykk for at forvaltningsrevisjon ikkje må utvikla seg til ei kontrollform der ein er ute etter «å ta administrasjonen». Dette synspunktet aktualiserer det som kan vera problematisk med accountability-vurderingar. Ei oppleving av «å bli tatt» i samband med ein forvaltningsrevisjon, vil lett kunna føra til defensivitet hjå den som vert revidert og setja i sving psykologiske mekanismar som kan fungera som effektive sperrer mot læring og endring.

Når det galdt funn, var det vanlegaste at rapportane påpeika mindre alvorleg rutinsvikt, noko potensial for økonomisk forbetring og mindre alvorlege regel- og lovbrot. Likevel rapporterte rundt 30 % av respondentane at det var vanleg eller svært vanleg at det blei rapportert om alvorleg rutinsvikt, stort potensial for økonomisk forbetring og alvorlege regel- og lovbrot. Det var vanleg at media viste stor interesse for kontrollsakene og følgde med på og omtala dei i media. I intervjua kom det fram at det var stor grad av konstruktivt samarbeid mellom kontrollutvalet og revisjonen på den eine sida og administrasjonen på den andre når det galdt oppfølgjing av rapportane. Clausen og Madsen (2009) konkluderer med at forvaltningsrevisjon synest å fungera som eit godt verkemiddel og ein god reiskap i den kommunale eigenkontrollen.

… forvaltningsrevisjon synest å fungera som eit godt verkemiddel og ein god reiskap i den kommunale eigenkontrollen.

Kva vert undersøkt i kommunale forvaltningsrevisjonsrapportar

Norges Kommunerevisorforbund har oppretta eit offentleg tilgjengeleg register over gjennomførte forvaltningsrevisjonar i norske kommunar og fylkeskommunar frå 2005 og fram til i dag.1 Registeret inneheld nær 1900 rapportar og aukar stadig i omfang. Eg har gjennomført ein analyse av innhaldet i dette registeret per juni 2013.



Forvaltningsrevisjonsregisteret er et søkbart register over gjennomførte forvaltningsrevisjoner fra hele landet og innenfor de fleste sektorer og fagområder.

I registeret blir rapportane rubriserte etter følgjande kategoriar:

  • måloppnåing
  • produktivitet
  • kvalitet
  • regelverksetterleving (compliance)
  • styringsinformasjon og -verktøy
  • brukartilpassa tenester og utøving av mynde
  • verksemdstyring

Tabellen under viser prosentvis fordeling mellom de ulike vurderingstema i dei registrerte rapportane. Det kan vera fleire vurderingstema i ein og same rapport. Kolonnesummane blir derfor høgare enn 100.
 

Tabell 1: Prosentvis fordeling på ulike vurderingstema i rapportane

Tabell 1 viser tydeleg at det hyppigaste vurderingstemaet i alle år er regelverksetterleving. Andelen rapportar med dette vurderingstemaet varierer mellom 55 og 78 prosent. Dette tolkar eg som ein indikasjon på at forvaltningsrevisjonen er tett knytt opp mot kontroll/accountability-dimensjonen. Styringsinformasjon og -verktøy og verksemdstyring er også eit hyppig tema. Vurdering av måloppnåing finn vi i mellom 14 og 27 prosent av rapportane medan vurdering av brukartilpassa tenester og utøving av mynde var tema i mellom 22 og 42 prosent. Vurdering av produktivitet og kvalitet skjer berre i mindre grad.

Internasjonal forsking har slått fast at forvaltningsrevisjon utført av riksrevisjonar har vore og truleg framleis er «a compliance-oriented craft» (Pollitt et al., 1999; Grönlund, Svärdsten och Öhman, 2011; van der Knaap, 2011). Så her er kommunal revisjon i godt selskap.

At det er slik, kan ha samanheng med fleire faktorar. Ein viktig forklaringsfaktor kan vera tradisjonar knytt til innhaldet i omgrepa kontroll og revisjon som har resultert i at fokus på avvik er dominerande. Etter mitt syn er det dessutan grunn til å tru at det obligatoriske kravet om at det i alle prosjekt skal utleiast revisjonskriterium frå autoritative kjelder, kan resultera i ein preferanse for å vinkla forvaltningsrevisjon mot regelverksetterleving. Ved å velja ei slik vinkling kan revisor rekna med å møta lite motstand og kritikk mot dei utleia kriteria som dannar fundamentet for revisor sine vurderingar. Dette kan også bidra til at det vert lettare for revisor å ivareta verdiane om uavhengigheit, objektivitet og unngå å trakka over i politisk betonte vurderingar. Alt dette kan bidra til å gi forvaltningsrevisjonen legitimitet. At standarden i så stor grad viser til dei juridiske rettskjeldefaktorane som kjelder for revisjonskriterium, kan etter mitt syn også bidra til at omfanget av etterlevingsrevisjon vert så stort.

Det er mitt inntrykk at i forskinga om forvaltningsrevisjon vert etterlevingsrevisjon gjerne vurdert som noko mindreverdig og lite sofistikert. Men eg meiner det kan argumenterast mot ei slik oppfatning. Faktum er at revisjon av etterleving fangar inn kanskje dei aller vesentlegaste sidene ved den kommunale verksemda. Dei aller fleste kommunale tenestene er gjennomregulerte i lover, forskrifter og departementale rundskriv. Det er difor ikkje det minste vanskeleg å finna sentrale og interessante problemstillingar som nettopp belyser i kva grad kommunen etterlever lover og reglar. Dette gjeld ikkje minst innanfor dei tunge tenesteområda barnehage, skule, barnevern og pleie og omsorg. Her er det lov- og forskriftsfesta klare krav til omfang, innhald og kvalitet i tenestene. Ei vurdering av etterleving av lovbestemte krav vil derfor samtidig kunna bety vurdering av om innbyggjarane får dei tenestene dei har krav på, og om tenestene oppfyller kvalitetskrava. På mange måtar kan revisjon av etterleving såleis også fungera som revisjon av måloppnåing. Dette må vera viktig og nyttig informasjon å få lagt på bordet både for administrasjonen og politikarane.

Min konklusjon vert då at forvaltningsrevisjonsregisteret viser at kommunal forvaltningsrevisjon tek opp mange og viktige sider ved kommunane si verksemd, og dei refererte studiane viser at dette vert sett på som nyttige bidrag i kommunen.

Min konklusjon vert då at forvaltningsrevisjonsregisteret viser at kommunal forvaltningsrevisjon tek opp mange og viktige sider ved kommunane si verksemd, og dei refererte studiane viser at dette vert sett på som nyttige bidrag i kommunen.

Diskusjon

Analysen av innhaldet i forvaltningsrevisjonsregisteret viser at det er dekning for å hevda at forvaltningsrevisjon er «a compliance-oriented craft» med vekt på kontroll/accountability.

Dei norske studiane fann at den utførte forvaltningsrevisjonen vart opplevd som nyttig, og at den vart brukt instrumentelt til forbetring. Dette indikerer at det primære fokuset på kontroll/accountability-dimensjonen i kommunal forvaltningsrevisjon likevel ikkje er til hinder for at den har effektar på læring og forbetring.

Dette indikerer at kommunane synest å lukkast med å omdanna den informasjonen som kjem fram i samband med forvaltningsrevisjon til handlingsrelevant kunnskap, for å bruka Roald (2010) sine ord.

Korleis kan vi forklara det? Dette manglar vi empirisk kunnskap om, men her kjem mine refleksjonar.

Mitt utgangspunkt er at mange av dei faktorane som evalueringslitteraturen har funne ut kan hindra læring og bruk og trigga personlege kjensler som skepsis, utryggleik og motstand, i stor grad er til stades i forvaltningsrevisjon. Det må då bety at andre forhold gjer seg gjeldande som på ein eller annan måte nøytraliserer eller opphevar dei elementa som er kjende for å ha negativ effekt.

Abma og Widdershoven (2008) meiner at ein distansert eller instrumentell relasjon mellom evaluator og interessentar ikkje alltid treng fungera dårleg. Denne tilnærminga kan vera aktuell når det er konsensus om målsetjingane, og om korleis verknader skal målast på eit område, og når verkemidlar og tilhøyrande effektar er kjende. Kanskje er det då slik at forvaltningsrevisjon gjennom si orientering mot etterleving går inn på område der dei nemnde vilkåra er oppfylte. Krava til kommunane som er nedfelte i norsk lov, vil vera vel kjende i den kommunale organisasjonen, og det er ikkje vanskeleg å bli einige om at norsk lov skal følgjast. Der regelverket opnar for skjønn, vil revisor vera tilbakehalden med å trekkja bombastiske konklusjonar. Funna vil då kunna opplevast som mindre trugande.

Ei anna forklaring kan vera at forvaltningsrevisjonane berre avdekkar funn som alt delvis er kjende og lite kontroversielle. Forskinga på evalueringsfeltet viser at denne typen funn vert i større grad tatt i bruk, og det same kan gjera seg gjeldande innan forvaltningsrevisjon.

Ei anna moglegheit er at kommunale forvaltningsrevisorar har lukkast med å ta i bruk element frå den formative evalueringstradisjonen som har læring som sitt primære formål. Dette kan t.d. skje gjennom ein god revisjonsdialog, og det faktum at revisor har ein kjend funksjon i det kommunale ansvarssystemet og har regelmessig kontakt med kommunen.

Kanskje kan det også vera slik at fleire av dei faktorane som ifølgje Geva-May og Thorngate (2003) bidrar til å redusera frykt og motstand, er oppfylte i samband med forvaltningsrevisjon slik at dei lettare får aksept og gjennomslag. Eg meiner at det kan gjelda følgjande faktorar2:

  • Når evalueringa ikkje treng å få fastlagt alle kriteria på førehand, og det kan etablerast eit samarbeid mellom evaluator og den evaluerte om kva kriterium som skal leggjast til grunn.
    (Geva-May & Thorngate, 2003).

    Dette vilkåret vil vera delvis oppfylt dersom revisor lukkast med å etablera ein god revisjonsdialog om revisjonskriteria slik at den reviderte opplever å bli høyrt og få medverka. Dette vil auka den reviderte si oppleving av kontroll som igjen kan skapa tryggleik og redusera motstand.
     
  • Når dei som utformar politikken, administratorane og førstelinetenesta opplever at dei har felles mål, og at dei er i same båt.
    (Geva-May & Thorngate, 2003)

    Det kan tenkjast at også dette vilkåret er delvis oppfylt. Mange som er involverte i kommunale verksemd anten som tilsett eller politikar – og faktisk også revisor, opplever at dei har eit felles mål om å skapa ein så god kommune som mogleg og yta innbyggjarane så gode tenester som råd. Dette kan gi ei kjensle av å vera i same båt og arbeida mot det same målet. Denne kjensla kan verta endå sterkare dersom eventuell manglande måloppnåing eller dårleg økonomi kan skuldast på ein ytre instans som t.d. staten.
     
  • Når evalueringa inneber at alle interessentane inklusiv den som vert evaluert opplever at dei får ei stemme og kan bidra til ei betre utforming og gjennomføring av politikken.
    (Geva-May & Thorngate, 2003)

    Ein forvaltningsrevisor opplever ofte at tilsette på ulike nivå i den kommunale organisasjonen er glade for at nokon viser interesse for det dei arbeider med, og at dei får leggja fram sitt syn på ulike sider ved verksemda. Dei kan ha ei oppleving av at dei gjennom revisor og forvaltningsrevisjonsrapporten kan fremja sine synspunkt og påverka.
     
  • Når evaluator fungerer som ein kanal for formidling av informasjon, som støttespelar og talsperson og får fram at dei er til å stola på, og at dei vekkjer interesse og tillit hjå den evaluerte, og på den måten får fram vilje til samarbeid.
    (Geva-May & Thorngate, 2003)

    Det kan i aller høgste grad diskuterast om dette siste punktet er gangbart i samband med forvaltningsrevisjon. I ein slik situasjon balanserer revisor på ein smal knivsegg med klare profesjonskrav på den eine sida og ynskje om god kommunikasjon og godt samarbeid med den reviderte på den andre.

Men svaret kan også vera så enkelt at kommunens revisor har så sterk og legitim forankring, tillit og autoritet i det kommunale ansvarssystemet, at hans råd og synspunkt alltid vert tatt på alvor og lytta til.

Kva som er den rette forklaringa av dei tentative forslaga eg har sett fram, kan vi berre få svar på gjennom ytterlegare forsking.

Kva som er den rette forklaringa av dei tentative forslaga eg har sett fram, kan vi berre få svar på gjennom ytterlegare forsking. Kanskje ligg forklaringa ein heilt annan stad. Uansett er NKRF sitt forvaltningsrevisjonsregister ei open dør til kommunal forvaltningsrevisjon og eit unikt kjeldetilfang for vidare empirisk forsking.

Uansett er NKRF sitt forvaltningsrevisjonsregister ei open dør til kommunal forvaltningsrevisjon og eit unikt kjeldetilfang for vidare empirisk forsking.


Referansar:

  • Abma, T. A. & G. A. M. Widdershoven (2008):«Evaluation and/as Social Relation», Evaluation 14(2): 209-225
  • Argyris, C. & Schön, D. (1978): Organizational Learning: A Theory of Action Perspective. Masschusetts: Addison Welsey Publishing Company
  • Clausen, T. H. og E. L. Madsen (2009): Forvaltningsrevisjon og selskapskontroll som verktøy i egenkontrollen i norske kommuner og fylkeskommuner. NF-rapport 13/2009. Bodø: Nordlandsforskning.
  • Geva-May, I. & W. Thorngate, W (2003): «Reducing Anxiety and Resistance in Policy and Programme Evaluations. A Socio-psychological Analysis», Evaluation 9(2): 205-227
  • Grönlund, A., F. Svärdsten & P. Öhman (2011): «Value for money and the rule of law: the (new) performance audit in Sweden», International Journal of Public Sector Management, 24(2): 107-121.
  • Johnsen, Å., P. Meklin, L. Oulasvirta, j. Vakkuri. 2001. «Performance auditing in local government: an exploratory study of perceived efficiency of municipal value for money auditing in Finland and Norway», The European Accounting Review, 10 (3): 583-599.
  • Opedal og Østtveiten (2000): "Full kontroll". En studie av kontroll- og tilsynsordningene i kommuner og fylkeskommuner. NIBR prosjektrapport 2000:10.
  • Roald, K. (2010): Kvalitetsvurdering som organisasjonslæring mellom skole og skoleeigar, Avhandling for graden philosophiae doctor (PhD), Universitetet i Bergen, Norge.
  • Taut, S & D. Brauns (2003): «Resistance to Evaluation. A Psychological Perspective», Evaluation 9(3): 247-264.
  • Torres, R. T., & Preskill, H. (2001): Evaluation and organizational learning: Past, present, and future. American Journal of Evaluation, 22(3), 387-395.
  • Van der Knaap, P. (2011): «Responsiveness in performance auditing: towards the best of both worlds», i Lonsdale, J., P. Wilkins, T. Ling. 2011: Performance auditing. Contributing to accountability in democratic government, Cheltenham: Edward Elgar.

1) www.nkrf.no/forvaltningsrevisjonsregister/cms/144

2) Mi omsetjing.


Kommunerevisoren nr. 1/2014 - 69. årg.

Til toppen av siden

Topp