www.nkrf.no » Kommunerevisoren.no » 2012 » Nr. 4

Søk

Forsidebilde (NKRF):
Rica Seilet Hotel, Molde

PDF-versjon av bladet

Last ned Kommunerevisoren nr. 4/2012 i pdf-format »

NKRF
Munkedamsveien 3B
Postboks 1417 Vika
0115 Oslo

Tlf: +47 23 23 97 00

post@nkrf.no

Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

Anvendelse av finansielle derivater i gjeldsforvaltningen

Lasse Sørensen, seniorkonsulent i Gabler Wassum

Kommunal gjeld har vokst betydelig over de senere årene. Renteutgifter er en betydelig post i kommunale regnskaper.

Innledning

Forutsigbarhet, og kontroll med renteutgiftene har således stor betydning for hvor mye ressurser som kan anvendes i en effektiv tjenesteproduksjon i kommunal sektor. 
Flere kommuner anvender finansielle rentederivater i gjeldsforvaltningen for å styre renteutgiftene. Ved å anvende finansielle rentederivater, får kommunen økt fleksibilitet styring av renteutgiftene. Fleksibiliteten og den økte handlefriheten har imidlertid også en ulempe: Det er svært enkelt å pådra seg høy risiko, og anvendelsen kan ha stor påvirkning på kommunens resultat. Det er således viktig å sette rammer for handelen med finansielle derivater og fastsette prinsipper for den regnskapsmessige håndtering av de finansielle derivatene. 

Lasse Sørensen er seniorkonsulent i Gabler Wassum, Norges ledende uavhengige pensjons- og investeringsrådgiver. Selskapet arbeider primært mot pensjonskasser, kommuner, stiftelser og finansinstitusjoner. Investeringsrådgivning omfatter bl a rådgivning ved investering av langsiktige aktiva, opptak av gjeld, utarbeidelse av investerings- og gjeldsstrategier, vurdering av kapitalforvaltere og finansiell oppfølging ved analyser, rapportering og regnskapsføring.

Sørensen har arbeidet med gjeldsrådgivning i Gabler Wassum siden august 2005. Utarbeidelse av strategi og rådgivning ved gjeldsforvaltning, etablering av finansreglement, valg av finansieringsløsninger i kommunal sektor har stått sentralt. Sørensen har mer enn 20 års erfaring av kapital- og gjeldsforvaltning i privat og offentlig sektor. Utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole (NHH) 1987, autorisert finansanalytiker 1996 og lege fra Universitetet i Oslo

 

Budskapet i denne artikkelen er at kommunene bør kun anvende finansielle rentederivater når dette er forankret i en gjeldsstrategi. Finansielle derivater anvendt i gjeldsforvaltningen kan innebære betydelig latente forpliktelser på kommunens hånd og ha stor negativ påvirkning på regnskapet dersom instrumentene ikke er korrekt behandlet. Videre pekes det på at salg av finansielle derivater som innebærer salg av opsjoner egner seg dårlig til å sikre renteutgiften på gjeld. Dette vises med et eksempel.

Gjeldsstrategi

Mange kommuner har laget en strategi for sin gjeldsforvaltning. Strategien trekker opp retningslinjene for gjeldsforvaltningen. Viktige beslutninger om rentebinding og løpetid på finansieringen forankres i strategien. Rammene for gjeldsforvaltningen forankres i finansreglementet. Rammer for handel med finansielle gjeldsderivater hører også naturlig hjemme her. Gjeldsstrategien bør samtidig ses over med jevne mellomrom.

Strategien legger rammer for beslutninger om rentebinding og løpetid på finansieringen og om løpetid og rentebinding skal sammenfalle i tid. Strategien kan åpne for at slike beslutninger kan håndteres på ulike tidspunkt, bl a i forhold til forventninger i rentedannelse og finansiell risiko i kommunen. 

Endringer av rentevilkår på allerede opptatte lån kan fremstå både som tungvint og kostnadskrevende. Det er ofte mer praktisk og enkelt å endre på rentebindingen i en gjeldsportefølje gjennom finansielle derivater enn ved å oppta nye lån eller reforhandle gamle lån. De finansielle derivatene «rentebytteavtaler» og «FRA (fremtidige renteavtaler)» synes å være mest anvendt, men også handel med renteopsjoner forekommer. 

Ved anvendelse av finansielle rentederivater kan beslutninger om rentebinding endres enklere og mer effektivt.

Ved anvendelse av finansielle rentederivater kan beslutninger om rentebinding endres enklere og mer effektivt. Samtidig har historien også vist at en kan uforvarende ha påtatt seg stor risiko når en handler med finansielle derivater. Historien har også vist at regnskapsføringen av finansielle derivater effektiv kan utnyttes for å fremkalle ønskede regnskapsmessige resultat. Regnskapet kan tilsløre realiteter fremfor å synliggjøre dem.
Det er således viktig å sette rammer for handelen med finansielle derivater. Videre bør og skal den regnskapsmessig klassifisering av rentederivater følge av strategien som er trukket opp for anvendelsen. 

Handelsportefølje eller sikringsbokføring?

Handel med finansielle rentederivater kan inngås på selvstendig grunnlag for å skape gevinster ved videre salg når rentemarkedet endrer seg. Dette er normalt ikke en kommunal oppgave.

Mer vanlig er imidlertid å inngå avtaler om finansielle rentederivater for å sikre renteutgiften på et lån. Den regnskapsmessige behandlingen er ulik ved disse formålene. 

Inngås rentederivatene med handel som formål, skal de finansielle kontraktene vurderes til virkelig verdi. Det innebærer at endringer i porteføljens verdi skal føres over resultatet. Variasjonene i kommunens driftsresultat kan bli betydelig med dette prinsippet.

De fleste kommuner velger imidlertid å behandle rentederivater som er inngått i tilknytning til gjeldsporteføljen analogt med finansielle anleggsmidler. De finansielle rentederivatene vurderes ikke til virkelig verdi slik at variasjonene i kommunens resultat unngås. I stedet periodiseres rentekostnaden i hver enkelt kontrakt over løpetiden. Det omtales ofte som sikringsbokføring.

Her har kommunene lagt til grunn samme prinsipp og metoder som allerede er vel innarbeidet i GRS, men som ikke er direkte hjemlet i kommuneloven med tilhørende forskrifter. Notat om klassifisering av finansielle instrumenter som omløps- eller anleggsmidler åpner opp for dette prinsippet (sikringsbokføring) for investeringer i obligasjoner der intensjonen er å holde investeringen til forfall. Notatet peker videre på at finansielle instrumenter som ikke tilfredsstiller kriteriene for klassifisering som finansielle anleggsmidler, klassifiseres som finansielle omløpsmidler. Definisjonen av finansielle instrumenter følger videre av verdipapirhandelloven og omfatter også derivater.

Regnskapsmessig behandling

Vurderingen av finansielle derivater må følge hovedprinsippet i regnskapsloven ved avleggelse av regnskapet. Regnskapet skal vise riktig verdi av kommunens disposisjoner på balansedagen.    

Kommuneloven § 48 og forskrift om årsregnskap og årsberetning for kommuner og fylkeskommuner trekker opp de generelle prinsippene. Etter kommuneloven § 48 nr. 2 skal årsregnskapet omfatte alle økonomiske midler som disponeres for året, og anvendelsen av midlene. Alle kjente utgifter og inntekter i året skal tas med i årsregnskapet for vedkommende år, enten de er betalt eller ikke når årsregnskapet avsluttes. Videre angir kommuneloven § 48 nr. 5 at det i årsberetningen skal gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme kommunens økonomiske stilling og resultatet av virksomheten, dersom disse ikke framgår av årsregnskapet.

Finansielle derivater skal med mindre noe annet er fastsatt i strategi inngå i en handelsportefølje og verdsettes til virkelig verdi. Klassifiseres de finansielle derivatene som finansielle anleggsmidler skal det foreligge en gjennomarbeidet strategi for dette. Virkelig verdi av instrumentene skal opplyses i note.

Det er satt ned et arbeid i regi av GKRS om å utrede en standard om finansielle instrumenter. Ved avleggelse av kommuneregnskapet kan man imidlertid ikke, i påvente av at en standard om finansielle instrumenter skal foreligge, unnlate å foreta en korrekt vurdering av finansielle derivater som er anvendt i gjeldsforvaltningen. Vurderingen bør følge prinsippet som omtalt over. Unnlatelse å ta stilling til verdsettelse av slike finansielle derivater, kan åpne opp for en utstrakt handel med disse instrumentene som vil foregå ”utenom balansen”. Tap kan skyves frem i tid og utsettes over en lengre periode, mens inntekter kan føres til resultat uten at alle tilknyttede kostnader og forpliktelser ved kontraktene tas samtidig.

Korrekt klassifisering av finansielle derivater er krevende

I visse situasjoner kan det være vanskelig å avgjøre om kommunen driver med handel eller med sikring. Det stilles derfor særlige krav til korrekt regnskapsmessig behandling av derivatene. 

I visse situasjoner kan det være vanskelig å avgjøre om kommunen driver med handel eller med sikring.

Anvendes finansielle instrumenter ved forvalting av langsiktig finansiell likviditet og inngår i en handelsportefølje, skal finansielle instrumenter behandles til virkelig verdi. Et unntak gjelder for investeringer i obligasjoner med intensjon om å holde til forfall der det er åpnet opp for at effektiv rente kan periodiseres. Det er videre et krav at kommunen har intensjon og evne til å holde på investeringen til forfall. Kontrakter om finansielle derivater, slik som rentebytteavtaler og fremtidige renteavtaler (FRA), er rettigheter og derav eiendeler på kommunens hånd. Ved anvendelse av disse derivatene ved forvaltning av kommunens likviditet, skal instrumentene inngå i handelsporteføljen og vurderes til virkelig verdi.

Rentebytteavtale og FRA-kontrakter kan anvendes både til å låse inn (”sikre”) en rente både ved forvaltningen av finansielle eiendeler som ved gjeldsforpliktelser. Således er det svært viktig at det er trukket opp en strategi for anvendelsen av slike instrumenter. Formålet med og klassifisering av transaksjoner, bør dokumenteres ved avtaleinngåelse.

Verdivurdering av gjeld og finansielle rentederivater anvendt i tilknytning til gjelden er ulik

Også ved anvendelse av rentebytteavtaler og FRA-kontrakter ved rentestyring av gjeldsporteføljen, skal instrumentene i utgangspunktet klassifiseres til handelsporteføljen og vurderes til virkelig verdi, med mindre det er trukket opp en særskilt strategi for gjeldsforvaltning med tilhørende anvendelse av rentederivater.

Ved opptak av lån med flytende eller fast rentebinding, skal lånet behandles til historisk kost. Renteutgiftene innenfor et regnskapsår vil være den periodiserte renteutgiften for året. Det tas ikke hensyn til endringer på lånets markedsverdi som følge av endringer i renten.

Dersom det skal legges samme prinsipp til grunn for vurdering av finansielle derivater i gjeldsforvaltningen, må flere krav være oppfylt. Det må være en god samvariasjon mellom lånet som skal sikres og den finansielle kontrakten. Verdiendring på gjeldsposten skal oppveies av tilsvarende endringer på den finansielle kontrakten. Videre gjelder et ”holde til forfall”-prinsipp. Den finansielle kontrakten kan ikke avsluttes eller endres under levetiden. Kommunen er på mange måter bundet til masten.

Sikringskontrakter kan ikke endres under løpetiden

Det kan være fristende å endre en sikringskontrakt underveis, enten ved at den gjøres opp fordi det er fristende å ta en gevinst, eller den forlenges med andre vilkår. Dette innebærer at man har avsluttet den opprinnelige avtalen og inngått en ny avtale. Endring av ”sikring” er ikke sikring, men handel. Videre vil det være et brudd med krav om bruttoføring av alle transaksjoner i kommuneregnskapet.

Det er således viktig at gjeldsstrategien legger grunnlaget for hvordan en skal håndtere situasjonen dersom man ønsker å ombestemme seg.

Virkningen av disposisjonen må føres over resultatet. Nettoføring av transaksjoner har som konsekvens at virkelig økonomisk aktivitet skjules, og at eventuelle tap på kontrakter skyves frem i tid ved at de unnlates å føres over resultat. Endres kontrakter under løpetiden der kontrakten i utgangspunktet har en negativ verdi, vil det som hovedregel ikke være mulig å konkurranseutsette transaksjonen da de fleste banker ikke ønsker å finansiere opp tap på eksisterende kontrakter. Fravær av konkurranse gir ytterligere negative kostnader ettersom kontraktene kan være vesentlige.

Vel så viktig er at alle tilsvarende finansielle derivater skal vurderes til virkelig verdi. Negativ verdi skal belastes resultatet. Riset bak speilet ved å ta en liten gevinst kan være å måtte føre betydelige negative verdier til resultatet.

Salg av renteopsjoner egner seg dårlig til å sikre rentekostnaden på gjeld

Enkelte kommuner benytter også opsjoner på rentebytteavtaler i sin gjeldsforvaltning. Opsjoner på rentebytteavtaler omtales ofte ”swapsjoner”. Kjøp av swapsjoner medfører en utbetaling på kommunens hånd. En kjøpt swapsjon gir kommunen en rett, men ingen plikt til å avgjøre om kommunen ønsker å inngå en avtale om å betale en fast rente for en nærmere fastsatt periode. Swapsjonen kan utøves en gang. Tidspunktet omtales ofte som utøvelsestidspunktet. Kommunen kan på utøvelsestidspunktet sammenlikne kontraktsrenten med markedsrenten og gjøre en vurdering om man ønsker å inngå avtalen.

Velger derimot kommunen å selge swapsjonen, vil kommunen måtte avvente kjøper av swapsjonens vurderinger på tidspunktet for utøvelse av swapsjonen. Som oftest har kommunen mottatt en opsjonspremie for å gi denne retten til en kjøper. Kjøperen er gjerne en bank.   Kommunen har mottatt en premie mot å ta på seg en latent forpliktelse. Forpliktelsen kan bli betydelig avhengig av utviklingen i markedsrenten. 

Den regnskapsmessige behandlingen av solgte swapsjoner er krevende. Solgte swapsjoner hører naturlig hjemme i en handelsportefølje. Solgte opsjoner skal vurderes til virkelig verdi, og endringer i opsjonens markedsverdi skal føres til resultat og forpliktelsen skal balanseføres. Påvirkning av kommuners resultat kan bli betydelig ved vesentlige endringer i markedsrenten. 

Salg av opsjoner, også omtalt som utstedelse av opsjoner, innebærer ikke nødvendigvis at utstederen (kommunen) får utbetalt en opsjonspremie. Verdien av opsjonspremien kan også overføres til utstederen ved at utstederen får en rabatt under deler av avtalens løpetid. Gjennom denne konstruksjonen ”skjules” på mange måter at realiteten er utstedelse av en opsjon. Dette er komplisert og kan illustreres ved et eksempel. 

Eksempel

Kommunen har inngått en rentebytteavtale på 10 millioner kroner som en sikring av et lån på 10 millioner kroner med 6 års løpetid og flytende rente. Rentebytteavtalen løper i 6 år. Kommunen forplikter seg til å betale en fast rente på 4,50 % i det første året, mens avtalemotparten (Banken) betaler en 3-måneders NIBOR rente til kommunen. Etter utløpet av det første året, har banken en rett, men ingen plikt til å kreve at kommunen betaler en fast rente på 5,50 % frem til forfall for de gjenværende 5 årene.

På tidspunktet for inngåelse av avtalen, har kommunen ingen sikker kunnskap om hvor mye som skal betales i renter etter det første året da det vil være opp til bankens skjønn å avgjøre om kontrakten skal videreføres.

På tidspunktet for inngåelse av kontrakten er markedsrenten for en rentebytteavtale med 6 års løpetid notert til 5,35 %, mens Nibor renten på 1 år noteres til 5,0 %.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Figur

I forhold til markedsrenten på transaksjonstidspunktet, er kontraktsrenten subsidiert med verdien av premien på swapsjonen. Regnskapsmessig behandling av solgte opsjoner blir som omtalt over. Endringer i markedsverdien av opsjonspremien skal føres over resultatet. Netto forpliktelse føres som en forpliktelse i balansen. Periodisering av opsjonskontrakten vil gi et skjevt bilde ved at man resultatfører en lavere kostnad enn det som er kjent ved tidspunktet for inngåelse av avtalen. 

Finansielle derivater anvendt i gjeldsforvaltningen kan innebære betydelig latente forpliktelser

Anvendelse av finansielle derivater i gjeldsforvaltningen bidrar til å gjøre gjeldsforvaltningen mer effektiv. Ulike verdsettingsregler for behandling av finansielle rentederivater og lån kan imidlertid by på utilsiktede konsekvenser. Det er først og fremst av stor betydning der verdien av det finansielle derivatet har en betydelig negativ verdi. Periodisering av kontraktsrenten i et finansielt derivat kan bare legges til grunn dersom det er godt samsvar mellom forpliktelsen som skal sikres og den finansielle kontrakten. Virkelig verdi av de finansielle derivatene skal fremkomme i noteopplysninger.

Det overordnede formålet med regnskapet er å gi brukerne nyttig og relevant økonomisk informasjon. Nyttig informasjon er informasjon som er relevant for brukerne, både for beslutnings- og kontrollformål. Alle andre mål med regnskapet bør være underordnet dette målet . 

Det finansielle ansvarsprinsipp fastslår at kostnadene ved å produsere tjenester skal dekkes av de som har nytte av tjenestene og ikke forskyves til senere generasjoner. Også latente forpliktelser for rentederivater anvendt i gjeldsforvaltningen skal vurderes i årsregnskapet og bæres av dagens brukere av kommunens tjenesteproduksjon. Med mindre det foreligger et gjennomarbeidet prinsipp for sikringsbokføring som tidligere beskrevet, skal disse rentederivatene klassifiseres i handelsporteføljen og vurderes til virkelig verdi.  

Unnlatelse av å etablere retningslinjer for handelen og oppgi verdien av handelen med finansielle derivater i gjeldsforvaltningen, kan medføre betydelige risiko og økonomiske tap. Kommunene bør derfor etablere retningslinjer for anvendelsen av rentederivater ved gjeldsforvaltning. Dokumentasjon av transaksjonens formål og forpliktelse som sikres bør stå sentralt. I tillegg må en ha retningslinjer for hvordan en skal håndtere den situasjon som oppstår når en ombestemmer seg. Tilslutt må den regnskapsmessige håndtering være beskrevet.


Kommunerevisoren nr. 4/2012 - 67. årg.

Til toppen av siden

Topp