www.nkrf.no » Kommunerevisoren.no » 2013 » Nr. 4

Søk

Forsidebilde (NKRF):
Olav Tryggvason-statuen i Trondheim

Klikk her for pdf-versjon av bladet

Last ned Kommunerevisoren
nr. 4/2013 i pdf-format »

NKRF
Haakon VIIs gt. 9
Postboks 1417 Vika
0161 Oslo

Tlf: +47 23 23 97 00

post@nkrf.no

Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

Finansielle eiendeler og forpliktelser
– utkast til ny regnskapsstandard

Ailin Aastvedt, forsker I, Telemarksforsking

Foreningen for god kommunal regnskapsskikk har over lengre tid arbeidet med en ny standard om regnskapskapsføring av finansielle eiendeler og forpliktelser og har nå sendt den nye standarden på høring. I denne artikkelen vil jeg trekke frem noen hovedpunkter i høringsutkastet.

Norske kommuner tar stadig i bruk, for dem, nye og mer kompliserte finansielle instrumenter.[1]  Dette er instrumenter som ofte har utfordringer av risikomessig karakter så vel som utfordringer når det gjelder hvordan de skal behandles i det kommunale regnskapssystem.

I dag er regnskapspraksisen i kommunene på dette området høyst varierende, og regelverket er uklart. I mange tilfeller blir også finansielle transaksjoner holdt utenfor regnskapet. Regnskapet er det viktigste økonomiske rapporteringsverktøyet til de kommunale beslutningstakerne, dvs. både administrativ og politisk ledelse. Hvordan finansielle instrumenter blir regnskapsført vil i stor grad påvirke kommunens driftsresultat, og dermed handlingsfrihet.

Foreningen for god kommunal regnskapsskikk (GKRS) startet våren 2012 arbeidet med å utarbeide en regnskapsstandard for finansielle eiendeler og forpliktelser. Artikkelforfatteren har sammen med Jan Petter Jørgensen bistått GKRS i dette arbeidet.[2]

Generelt om standarden

Noen av det mest utfordrende med å lage en standard for finansielle instrumenter er at standarden ikke bare skal omfatte finansielle instrumenter som kommunene benytter i dag, men også prøve å fange opp nye former for finansielle instrumenter som vil kunne bli presentert for kommunene. Erfaringene har vist at det stadig dukker opp nye instrumenter på markedet, og at aktørene til en viss grad forsøker å tilpasse seg gjeldende regelverk. Det er kanskje spesielt viktig for revisorene at standarden er generell, slik at den kan brukes på nye tilfeller som dukker opp. For å unngå tilpasninger i strid med intensjonene med regelverket har en viktig målsetting med arbeidet vært å finne løsninger som følger de økonomiske realitetene, slik at det ikke er kontantstrømmene som er avgjørende for regnskapsføringen.

Problemet med en generell utformet standard som skal favne bredt, kan være at det er vanskelig å overføre generelle bestemmelser til bestemte tilfeller. Det er heller ikke til å legge skjul på at standarden omhandler et vanskelig tema, som kan være utfordrende å forstå. Hva betyr det for eksempel at ”Derivater med finansielt oppgjør[3], som ikke inngår i sikring, er omfattet av de generelle verdsettelsesreglene”? Betyr det at rentebytteavtalen kommunen har inngått skal balanseføres? Eller ikke? Skal verdiendringer på rentebytteavtalen regnskapsføres i driftsregnskapet?

GKRS har forsøkt å gjøre standarden lettere tilgjengelig ved å lage tre vedlegg til standarden: Vedlegg A gir veiledning til anvendelse av standarden, vedlegg B er en eksempelsamling, mens vedlegg C er en finansiell ordliste. GKRS håper at dette skal gjøre det enklere å bruke og å forstå standarden.

Ailin Aastvedt er utdannet statsautorisert revisor fra NHH og er av uavhengig komité vurdert til å ha førstelektorkompetanse.  Ved Telemarksforsking er hun forsker I og arbeider spesielt med kommunal økonomi og regnskap. Ailin har gjennom flere år bistått kommuner og fylkeskommuner med regnskapsmessige problemstillinger. Hun har flere ganger vært engasjert av GKRS i utarbeidelse av standarder og notater, og har vært sentral ved utarbeidelse av rammeverk og prinsipper for kommuneregnskapet i Norge. Ailin har også bistått GKRS ved utarbeidelse av standarden om finansielle eiendeler og forpliktelser.

En viktig avgrensning av standarden er at den bare behandler finansielle eiendeler klassifisert som omløpsmidler og finansielle forpliktelser klassifisert som kortsiktig gjeld. Det er da lett å tro at standarden bare omhandler kortsiktige avtaler. Dette er ikke tilfellet. Etter klassifiseringsstandarden (KRS 1) er alle finansielt motiverte investeringer omløpsmidler, uavhengig av tidshorisonten for plasseringen. Alle forpliktelser som ikke er lån etter kommuneloven § 50 eller pensjonsforpliktelser, er kortsiktige forpliktelser. Det er vanskelig å se for seg derivater som er anleggsmidler eller langsiktig gjeld etter denne avgrensningen. Med andre ord vil finansielle instrumenter som er benyttet til sikring av langsiktige poster i balansen, som rentebytteavtaler, være omfattet av standarden.

Noen vil kanskje tenke at dette er ikke en aktuell standard for ”min” kommune, fordi ”vi driver ikke med sånt”. Standarden omhandler i utgangspunktet alle typer finansielle instrumenter (som er klassifisert som omløpsmidler eller kortsiktig gjeld), men det vil normalt ikke være nødvendig å lete i denne standarden for å finne ut hvordan kontanter og bankinnskudd skal regnskapsføres. Standarden har først og fremst til formål å gi veiledning og oppklaring på områder som har vist seg utfordrende i praksis, slik som regnskapsmessig behandling av derivater og sikring. Forlengelse av derivater, som rentebytteavtaler, er også et eksempel på et område hvor det er et stort behov for en avklaring av hva som er god kommunal regnskapsskikk. Disse områdene vil derfor også bli omtalt i denne artikkelen.  Først vil jeg imidlertid si litt om hovedpunktene i standarden.

Standarden har først og fremst til formål å gi veiledning og oppklaring på områder som har vist seg utfordrende i praksis, slik som regnskapsmessig behandling av derivater og sikring.

Hovedpunktene i standarden

Standarden omhandler mange forhold, og skal ta hensyn til både vanlige og mer marginale problemstillinger. Her vil jeg avgrense meg til det jeg oppfatter som hovedpunktene i standarden. Anbefalingen som kommer til slutt i standarden kan ses på som en oppsummering av innholdet i standarden. Det er punktene i anbefalingen som utdypes i resten av standarden. Fra anbefalingen vil jeg omtale følgende hovedpunkter i standarden:

  • Førstegangsinnregning i balansen skal skje på transaksjonstidspunktet
  • Finansielle omløpsmidler skal vurderes etter laveste verdis prinsipp
  • Ved regnskapsmessig sikring skal gevinster og tap fra sikringsinstrument sammenstilles med gevinster og tap fra sikringsobjekt.

Nedenfor vil jeg utdype disse tre punktene, med størst vekt på sikring. Kommunene har lenge praktisert sikringsbokføring, men dette har ikke tidligere vært regulert. Begrepsbruken i forbindelse med sikring er også uvant for mange i kommunesektoren.

Balanseføring på avtaletidspunktet

Felles for alle finansielle instrumenter er at de er avtalebaserte. Et derivat, som for eksempel en rentebytteavtale eller en terminkontrakt, er avtalebasert, og avtaletidspunktet vil også være transaksjonstidspunktet. Dette innebærer at et derivat skal regnskapsføres i balansen på avtaletidspunktet.

Her må jeg med en gang presisere at dette ikke gjelder derivater som er sikring. Sikringsinstrumenter skal ikke balanseføres. Regnskapsmessig behandling ved sikring vil jeg omtale senere i denne artikkelen, først vil jeg ta det som er hovedreglene for finansielle instrumenter.  Inngår kommunen for eksempel en terminkontrakt, som ikke er et sikringsinstrument, skal denne regnskapsføres som en eiendel eller forpliktelse når den inngås. Det er hovedreglen, mens sikringsbokføring er unntaket.

Når dette er slått fast, så er neste spørsmål hvordan et finansielt instrument skal verdsettes. Ved inngåelse av avtalen er det, som for andre avtaler, anskaffelseskost som gjelder. Ved terminkontrakter, som forward og futures, er vanligvis verdien av avtalen (nåverdien) null på avtaletidspunktet for begge parter. Fremtidig renteavtale er et eksempel på en terminkontakt som er brukt en god del av norske kommuner i dag. Kommunen er eksponert for den risiko for verdiendring som følger av avtalen. Ved årets slutt vil kommunen måtte vurdere verdien på avtalen på nytt, og hvilke konsekvenser verdiendringen får for regnskapet.

Verdsettelse av finansielle eiendeler og forpliktelser

Omløpsmidler skal vurderes til laveste verdi av anskaffelseskost og virkelig verdi, også kalt laveste verdis prinsipp. For kortsiktig gjeld er bestemmelsen motsatt, også kalt høyeste verdis prinsipp. Dette gjelder også for finansielle omløpsmidler og forpliktelser. Derivater, som ikke inngår i sikring, skal med andre ord verdsettes etter laveste verdis prinsipp hvis de er omløpsmidler eller høyeste verdis prinsipp hvis de er forpliktelser.

Derivater, som ikke inngår i sikring, skal med andre ord verdsettes etter laveste verdis prinsipp hvis de er omløpsmidler eller høyeste verdis prinsipp hvis de er forpliktelser.

Dette innebærer at når verdien på derivatet reduseres skal verdifallet tapsføres i driftsregnskapet. Dersom verdien stiger igjen, skal denne nedskrivingen reverseres opp til anskaffelseskost. Dersom verdien av derivatet var null ved avtaleinngåelsen innebærer dette i praksis at derivatet bare balanseføres når det har en negativ verdi. Det skal uansett alltid gis noteopplysninger knyttet til derivater.

Unntaket fra hovedregelen om laveste verdis prinsipp er verdsettelse av markedsbaserte finansielle omløpsmidler (MFO). Disse skal vurderes til virkelig verdi. Et derivat som oppfyller kriteriene for MFO (regnskapsforskriften § 8) skal verdijusteres til virkelig verdi, og både urealisert tap og gevinst skal regnskapsføres i driftsregnskapet. Normalt vil ikke derivater oppfylle kriteriene for markedsbaserte finansielle instrument, slik disse er beskrevet i KRS 1. For at en finansiell eiendel skal kunne vurderes til virkelig verdi, må den inngå i en handelsportefølje med henblikk på videresalg, omsettes på børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked i utlandet, og ha god eierspredning og likviditet.

Et derivat vil normalt ikke omsettes i et regulert marked med god likviditet, men være en bilateral avtale mellom to parter. En avtale som er inngått i sikringsøyemed kan uansett aldri være et markedsbasert finansielt instrument. Hensikten med et sikringsinstrument er ikke forenlig med kriteriet om å inngå i en handelsportefølje med henblikk på videresalg.

Regnskapsmessig sikring

Mange kommuner inngår sikringsavtaler som en del av sin finansforvaltning, ofte ved bruk av derivater som rentebytteavtaler. Utgangspunktet for regnskapsmessig sikring er at det foreligger en økonomisk sikring i form av sikring av kontantstrøm eller verdi. Det skal foreligge en intuitiv og rimelig økonomisk begrunnelse for sikringen. Dette innebærer at dersom det er tvil om det foreligger en effektiv sikring, så foreligger det ikke en intuitiv begrunnelse for sikringen, og transaksjonen kan ikke regnskapsføres som sikring.

Standarden har regler for hva som er en effektiv sikring, og definerer nærmere sikringsobjektet og sikringsinstrumentet. Sikringsobjektet er den posisjonen som sikres, mens sikringsinstrumentet er det finansielle instrumentet som brukes for å sikre verdien på sikringsobjektet. Eksempelvis kan renten på kommunens låneportefølje være sikringsobjektet, mens sikringsinstrumentet er en eller flere rentebytteavtaler.

Kravet om effektivitet innebærer at sikringen skal motvirke endringen i virkelig verdi eller kontantstrømmen fra sikringsobjektet. Når verdien/størrelsen på sikringsobjektet går ned, skal verdien/størrelsen på sikringsinstrumentet gå opp, og motsatt. Dette vil typisk være tilfelle når renten på låneporteføljen sikres med bruk av instrumenter som fremtidige renteavtaler og rentebytteavtaler.

Det er også satt krav til dokumentasjon for å kunne regnskapsføre en transaksjon som sikring. For hver enkelt sikringsrelasjon må det dokumenteres:

  • hvilken type risiko som skal sikres
  • hvorvidt det er en kontantstrømsikring eller en verdisikring[4]
  • hvilket sikringsobjekt(er) som skal sikres,
  • hvilket sikringsinstrument som skal anvendes
  • formålet med sikringen
  • sikringseffektiviteten

Dokumentasjonskravene gjelder fra etablering av sikringsrelasjonen, og så lenge den varer. Dokumentasjonen må skje fra inngåelse av avtalen for å kunne dokumentere at det var sikring som var intensjonen med transaksjonen. For sikringsrelasjoner som allerede er etablert i dag, er det tilstrekkelig at dokumentasjonen kommer på plass til første balansedag.

Standarden stiller krav om at sikringens effektivitet skal dokumenteres, men det kreves ikke kvantifisering av sikringseffektiviteten. Det er ikke krav til bruk av en bestemt metode for vurdering av sikringseffektivitet. Det er tilstrekkelig med en kvalitativ vurdering av effektiviteten. Oppfyllelse av effektivitetskravet vil i noen tilfeller være opplagt. I andre tilfeller er sammenhengen mellom sikringsobjekt og sikringsinstrument ikke like opplagt. Dokumentasjonen må være mer omfattende når sammenhengen er mindre opplagt. Det skal uansett alltid foreligge en intuitiv og rimelig økonomisk begrunnelse for sikringen.

Kommunen og revisor kan allerede nå begynne å tenke på om kommunen har sikringsbokføring og hvordan ev. sikring er dokumentert.

For revisor vil en utfordring ved standarden være knyttet til vurdering av om dokumentasjonskravene er oppfylt eller ikke. Kommunen og revisor kan allerede nå begynne å tenke på om kommunen har sikringsbokføring og hvordan ev. sikring er dokumentert. Første steg er å finne ut om kommunen har derivater som ikke er balanseført. Manglende balanseføring av slike avtaler skal være begrunnet i sikring. Kan kommunen svare på de spørsmålene som skal dokumenteres, slik som for eksempel hvilken type risiko som sikres, hva som er sikringsinstrumentet og hva som er sikringsobjektet, formålet med sikringen og sikringseffektiviteten? Dersom sikring ikke kan dokumenteres kan sikringen heller ikke regnskapsføres som sikring.

Hvordan skal en rentebytteavtale regnskapsføres?

Hensikten med sikringsbokføring er at urealiserte verdiendringer på sikringsobjektet og sikringsinstrumentet skal reflekteres i samme regnskapsperiode.

Rentebytteavtaler er den derivatformen – og sikringsformen, som er mest vanlig i kommunal sektor. Rentebytteavtaler skal vanligvis ikke regnskapsføres i kommuneregnskapet.

Begrunnelsen for dette er at et urealiert tap på en rentebytteavtale bør regnskapsføres i samme periode som det underliggende sikringsobjektet. Vi oppnår dette ved at rentebytteavtalen ikke regnskapsføres før det underliggende sikringsobjektet påvirker driftsregnskapet. Jeg vil utdype dette nedenfor.

En ordinær rentebytteavtale vil etter all sannsynlighet oppfylle kriteriene til sikringseffektivitet. Det er selvfølgelig ikke gitt at dokumentasjonskravene er oppfylt. Kommunen må kunne dokumentere sikringen for å kunne regnskapsføre rentebytteavtalen som sikring. Regnskapsmessig sikring vil være i kommunens egeninteresse, da dette vil forenkle regnskapsføringen, og føre til at man slipper å regnskapsføre negative verdiendringer i driftsregnskapet.

Hensikten med å inngå en rentebytteavtale vil nesten alltid være at den skal være et sikringsinstrument i en kontantstrømsikring. Ved en rentebytteavtale hvor kommunen mottar flytende rente og betaler fast rente, er det den framtidige kontantstrømmen knyttet til gjeld med flytende rente som kommunen vil sikre. Det er med andre ord ikke selve gjelden som er sikringsobjektet, men den fremtidige rentebetalingen.[5] Sikringen vil også vanligvis være 100 % effektiv. Eksempelvis vil kommunen betale NIBOR +/- margin til sin lånemotpart, samtidig som motparten i rentebytteavtalen betaler kommunen NIBOR +/- margin. Nettovirkningen for kommunen blir at kommunen betaler fastrente på den aktuelle delen av låneporteføljen.

Her er det viktig å være oppmerksom på at hele eller deler av kommunens låneportefølje kan være sikringsobjekt. Det er ikke nødvendig å utpeke renter knyttet til hvert enkelt lån som et eget sikringsobjekt. Dette ville etter GKRS sin oppfatning være unødvendig krevende for kommunene.  Det er imidlertid stilt noen krav ved porteføljesikring. Ved porteføljesikring må objektene i porteføljen ha likeartede risikokarakteristika, som for eksempel at de blir påvirket av endring i flytende rente.  Hele eller deler av kommunens låneportefølje[6] kan utpekes som sikringsobjekt ved rentesikring, selv om de har ulike renter og forfallstidspunkt. Eksempelvis en portefølje av pt-lån, NIBOR baserte lån og sertifikatlån.

Et annet sentralt spørsmål er hvorvidt løpetiden på rentebytteavtalen må være lik løpetiden på låneporteføljen. Rentebytteavtalen kan ha kortere løpetid enn den fulle perioden frem til forfallsdato på det (de) underliggende lån(et). Et vanskeligere spørsmål er om rentebytteavtalen kan ha lengre løpetid enn sikringsobjektet? En låneportefølje vil kunne ha variabel løpetid over tid, da lånene vil ha ulike forfallstidspunkt, og det vil løpende tas opp nye lån som kan inngå i porteføljen. Det er derfor vanskelig å stille noe krav om at det skal være samsvar mellom løpetiden på rentebytteavtalen og det underliggende lånet. GKRS har derfor valgt ikke å stille noe krav om sammenfall i løpetid i disse tilfellene.

Ved verdisikring krever imidlertid reglene om sikringseffektivitet at det er nært sammenfall mellom løpetid i sikringsobjekt og sikringsinstrument. GKRS mener dette er nødvendig for at sikringsinstrumentet effektivt skal redusere virkningen av den sikrede risikoen i sikringsobjektet. Gi gjerne dine innspill til dette punktet.

Vi kan oppsummere med at når en rentebytteavtale er et sikringsinstrument i en kontantstrømsikring (som er det vanlige) skal ikke rentebytteavtalen balanseføres, og verdiendringer på rentebytteavtalen skal ikke regnskapsføres i driftsregnskapet.

Selv om rentebytteavtalen ikke regnskapsføres bør regnskapsbrukerne likevel gjøres oppmerksom på at det er inngått slike avtaler. Det er derfor stilt krav til noteopplysninger ved regnskapsmessig sikring. Disse kravene er ikke mer omfattende enn dokumentasjonskravene, og skal derfor ikke kreve noe ekstraarbeid for kommunen. Ett punkt i notekravene krever imidlertid noe ekstraarbeid for kommunen, og det er informasjon om verdien på sikringsinstrumentet. Her har vi mottatt ulike innspill underveis i arbeidet. Noen mener dette er å pålegge kommunene unødvendig ekstraarbeid, mens andre mener dette er viktig informasjon for regnskapsbrukeren. GKRS tar gjerne imot innspill på dette punktet.

Hva hvis rentebytteavtalen har et opsjonselement?

Noen kommuner har rentebytteavtaler med et opsjonselement. Hvilke konsekvenser får dette for regnskapsføringen? For det første er det ulike typer swapsjoner. Vi skiller mellom:

  • Rentebytteavtale med kjøpt opsjon
  • Rentebytteavtale med solgt opsjon

Begge disse avtalene kalles swapsjoner, men innebærer ulik risikoeksponering for kommunen – og ulik regnskapsmessig behandling.

En rentebytteavtale innbærer bytte av rentebinding, dette gjelder uavhengig av opsjonselementet. En opsjon kan defineres som en rett til å kjøpe eller selge noe til en fastsatt pris innen eller på et bestemt tidspunkt i framtiden.  Det er med andre ord et ubalansert partsforhold, hvor den ene parten kan trekke seg fra handelen dersom denne synes det er fordelaktig, mens den andre parten må gjennomføre handelen hvis den første parten ønsker det. For å rette opp denne ubalansen må innehaveren av opsjonen betale en premie til utstederen.

En kjøpt opsjon innbærer f. eks. at kommunen får en rett til en fremtidig rente på et avtalt nivå, men kommunen kan selv velge om den vil tre inn i avtalen eller ikke. Det er kommunen som kan trekke seg fra handelen dersom den mener at det er fordelaktig, eller tre inn i avtalen dersom kommunen mener dette er fordelaktig. Kommunen må betale en opsjonspremie for dette valget.[7]

En tilsvarende solgt opsjon innebærer at motparten får en rett til å kreve en avtalt rente i framtiden. Motparten kan da på et gitt tidspunkt bestemme om de vil kreve en på forhånd avtalt rente av kommunen, eller la være. Kommunen påtar seg med andre ord en latent forpliktelse til å betale en bestemt rente i fremtiden. For dette mottar kommunen en opsjonspremie.

En kjøpt opsjon kan inngå i en sikring, mens en solgt opsjon vil øke risikoeksponeringen til kommunen, og kan derfor ikke utpekes som sikringsinstrument.

En kjøpt opsjon kan inngå i en sikring, mens en solgt opsjon vil øke risikoeksponeringen til kommunen, og kan derfor ikke utpekes som sikringsinstrument. I standarden er solgt opsjon omtalt som utstedt opsjon. Og regelen lyder: ”netto utstedte opsjoner kan ikke utpekes som sikringsinstrument”.

GKRS har altså kommet frem til at en swapsjon med en kjøpt opsjon kan regnskapsføres som sikring, mens en swapsjon med en solgt (eller utstedt) opsjon ikke kan regnskapsføres som sikring.

Dette gir oss likevel ikke svar på hvordan disse derivatene skal regnskapsføres. Sentrale spørsmål er:

  • Skal opsjonen balanseføres ved sikring, mens rentebytteavtalen holdes utenfor balansen?
  • Skal den solgte opsjonen skilles fra rentebytteavtalen og regnskapsføres for seg?
  • Hvordan skal derivatet eller derivatene verdsettes?

En swapsjon vil være et sammensatt finansielt instrument. Swapsjonen er satt sammen av to derivater, hvor rentebytteavtalen er vertsinstrumentet, og opsjonen er et innebygget derivat.[8] Begge derivatene er imidlertid knyttet til samme risikoeksponering, og har samme risikoreduserende formål ved inngåelsen. Forskjellen er at den ene er en avtale som kommunen kan velge ikke å gjennomføre, mens den andre må gjennomføres.

Ved inngåelse av en swapsjon skal rentebytteavtalen regnskapsmessig skilles fra opsjonen, og de to derivatene skal verdsettes og regnskapsføres separat. Ved en swapsjon med kjøpt opsjon kan den delen av swapsjonen som er rentebytteavtalen verdsettes som sikring, og holdes utenfor balansen.

Ved en swapsjon med en solgt opsjon skal også opsjonen verdsettes separat. Men forskjellen er at også rentebytteavtalen skal balanseføres.

Anskaffelseskost for rentebytteavtalen er forskjellen mellom anskaffelseskosten for hele swapsjonen og bare opsjonen. Det vil alltid være knyttet en opsjonspremie til en opsjon. Denne opsjonspremien må identifiseres og balanseføres, uavhengig av om premien blir betalt ved avtaleinngåelse eller fordelt over avtalens løpetid. Typisk vil opsjonspremien kunne være innbakt i den fremtidige renten.

Ved årets slutt må virkelig verdi av rentebytteavtalen og opsjonen vurderes på nytt.  Det kan benyttes ulike verdsettelsesmetoder for å estimere virkelig verdi. Her vil kommunen kunne be motparten om hjelp til verdsettelse, men revisor må på selvstendig grunnlag vurdere om denne verdsettelsen er god nok til å oppfylle kravet til beste estimat. Det er ikke noe argument for manglende verdsettelse at det er komplisert å beregne virkelig verdi. Hvor mye ressurser som skal legges i en slik verdsettelse bør vurderes mot instrumentets størrelse og betydning for kommunen.  Ressursbruken bør også vurderes i forhold til hvor sannsynlig det er at virkelig verdi er lavere enn anskaffelseskost. Virkelig verdi skal uansett verdsettelse oppgis i note. For opsjoner er det åpnet for lineær periodisering av opsjonspremien, dersom dette antas å gi et tilnærmet riktig uttrykk for virkelig verdi.

Hva hvis rentebytteavtalen forlenges?

Noen kommuner har forlenget rentebytteavtaler, uten at dette har ført til noen regnskapsføring. Andre kommuner har forlenget rentebytteavtaler og regnskapsført store tap i driftsregnskapet i endringsåret. Det er naturlig at mange er opptatt av hvilken løsning standarden skisserer når en rentebytteavtale forlenges.

Endring av avtale er realisasjon

Endring av en avtale er realisasjon. Det er transaksjonstidspunktet som er utgangspunktet for periodisering i kommuneregnskapet. Ved regnskapsføring av en finansiell eiendel eller forpliktelse tar vi også utgangspunkt i transaksjonstidspunktet. For et derivat, som en rentebytteavtale, vil avtaletidspunktet alltid være transaksjonstidspunktet. På samme måte er det transaksjonstidspunktet som er utgangspunktet for når et derivat skal føres ut av balansen. Vesentlige endringer i vilkårene i en avtale anses som realisasjon. Dvs. at kommunen avvikler den gamle rentebytteavtalen og inngår en ny rentebytteavtale.  Det har med andre ord skjedd en transaksjon.

En del argumenterer for at dette er tungvint og skaper unødvendig merarbeid for kommunen. Noen argumenterer også for at kommunen må ta tap som ikke er reelle. Dette er argumenter som GKRS har vurdert, men hvor konklusjonen likevel har blitt at endring av avtale er realisasjon. Dette er begrunnet med at regnskapsføring som realisasjon følger generelle prinsipper i kommuneregnskapet, samtidig som en unngår at tap skyves frem i tid.

Hva som er en transaksjon er knyttet til overføring av risiko og kontroll. Når det er gjort vesentlige endringer i en avtale innbærer dette at det har skjedd en transaksjon (også omtalt som realisasjon eller salg). Dette gjelder også for andre eiendeler, men det som er spesielt med derivater er at det er selve avtalen som er eiendelen.[9] Endring i rentebytteavtaler regnes også i andre regnskapsregimer som realisasjon.[10]

Når det er gjort vesentlige endringer i en avtale innbærer dette at det har skjedd en transaksjon (også omtalt som realisasjon eller salg).

Vilkårene i en avtale anses å være vesentlig endret dersom løpetiden eller nåverdien av kontantstrømmene etter de nye vilkårene er minst 10 % forskjellig fra løpetiden eller nåverdien av kontantstrømmen av den gjeldende avtalen. Hensikten med denne avgresningen er å åpne for mer kosmetiske endringen i avtalen uten at dette regnes som realisasjon.

En typisk endring av en rentebytteavtale er at løpetiden forlenges, men at fastrenten som kommunen skal betale settes noe ned i forhold til den opprinnelige avtalen. Dersom dagens fastrente er betydelig under den fastrenten som allerede er avtalt oppleves dette som gunstig for kommunen. Motparten får forlenget avtalen, og opplever også dette som gunstig. Ved forlengelse av rentebytteavtaler er avtalene ofte utformet slik at nåverdien av den nye avtalen er lik nåverdien på den gamle avtalen. Kommunen får med andre ord ikke en større forpliktelse, men forpliktelsen blir skjøvet ut i tid. GKRS mener at det er viktig at dette reflekteres i regnskapet.

Regnskapsføring av endringen

Hvilke konsekvenser får det for regnskapet at det har skjedd en transaksjon eller realisasjon?

Den vanligste formen for rentebytteavtaler er rentebytteavtaler som er inngått i sikringsøyemed. Dersom dokumentasjonskravene er oppfylt vil disse rentebytteavtalene kunne regnskapsføres som sikring.

Denne forpliktelsen skal reduseres lineært over gjenværende løpetid på den nye rentebytteavtalen.

Sikringen opphører ved vesentlig endring av avtalen, fordi avtalen da anses som realisert. Dette gjelder uavhengig av om kommunen får betalt eller må betale for å gå ut av avtalen, eller om for eksempel et tap er innbakt i den nye avtalen. Vanligvis skjer det ingen kontantoverføring ved en slik endring som medfører tap for kommunen, da ev. tap normalt blir innarbeidet i den nye avtalen. Det innebærer imidlertid at både den gamle og den nye rentebytteavtalen vil ha en negativ markedsverdi på endringstidspunktet. Eksempelvis kan rentebytteavtalen forlenges med 2 år mot at fastrenten reduseres med 0,25 %, en såkalt ”blend and extend”.

Tapsføring vil medføre at det oppstår en forpliktelse i balansen. Denne forpliktelsen skal reduseres lineært over gjenværende løpetid på den nye rentebytteavtalen. GKRS vil gjerne ha tilbakemelding på om denne løsningen virker fornuftig.

Dersom den nye rentebytteavtalen etter endring i avtalen oppfyller sikringskriteriene, kan også denne holdes utenfor balansen.

Oppsummering

Her kommer en kort huskeliste når det gjelder regnskapsmessig behandling av derivater:

  1. Glem tidshorisonten av avtalen
    Et derivat er etter all sannsynlighet kortsiktig etter de kommunale regnskapsreglene. Også langsiktige avtaler skal regnskapsføres som kortsiktige.
     
  2. Derivater skal regnskapsføres
    Med mindre det er snakk om sikring, skal derivater balanseføres.
     
  3. Derivater skal verdsettes etter laveste verdis prinsipp
    Negativ verdiutvikling på derivater skal regnskapsføres i driftsregnskapet (unntak for sikring). Hvis derivatet har negativ verdi er det høyeste verdis prinsipp som gjelder. Derivater faller svært sjelden inn under undergruppen MFO, hvor også positiv verdiutvikling skal regnskapsføres.
     
  4. Ved sikring skal ikke sikringsinstrumentet balanseføres
    Normalt vil det ikke være noe regnskapsføring ved sikring. For en rentebytteavtale innebærer dette at rentebytteavtalen ikke skal balanseføres. Heller ikke endringer i verdien på rentebytteavtalen skal regnskapsføres.
     
  5. Endringer i avtalevilkårene er realisasjon
    Vesentlige endringer i avtalevilkårene knyttet til et derivat skal regnskapsføres som realisasjon. Forlenger kommunen en rentebytteavtale innebærer dette at verdiendring må regnskapsføres i driftsregnskapet. Den nye avtalen må ikke balanseføres, dersom sikringskriteriene er oppfylt.

Et siste punkt burde kanskje være: ikke gjør dette vanskeligere enn det er. GKRS har lagt vekt på å finne enkle regnskapsmessige løsninger på de enkleste og vanligste derivatene som kommunene benytter. Velger kommunen å investere i mer kompliserte produkter blir også regnskapsføringen naturlig nok mer komplisert. Eksempelvis må en kommune som investerer i et sammensatt finansielt instrument som hovedregel identifisere og verdsette det enkelte instrument i avtalen.

Eksempelvis må en kommune som investerer i et sammensatt finansielt instrument som hovedregel identifisere og verdsette det enkelte instrument i avtalen.

Gi GKRS tilbakemelding

Standarden med vedlegg er omfattende, og det er mange andre problemstillinger som kunne vært tatt opp i en artikkel om standarden. Jeg håper så mange som mulig tar seg tid til å sette seg inn i standarden, og gi høringssvar til GKRS. Ved utarbeidelse av nye standarder spiller tilbakemeldinger fra høringsinstansene en nøkkelrolle for å sikre kvaliteten på standarden. Ofte kan det imidlertid være vanskelig å se konsekvensene av en standard før den har virket en stund. Det kan være lurt å ta utgangspunkt i eksempler dere kjenner til fra kommunesektoren, og prøve å finne ut hvilke konsekvenser standarden får for disse konkrete tilfellene. Til denne jobben kan eksempelsamlingen forhåpentligvis være til hjelp.

Dersom dere har innvendinger til standardens løsninger, er det uten tvil lettere å få gjennomslag for sine synspunkt dersom dere begrunner innvendingene godt og kommer opp med alternative løsninger.

Lykke til med høringssvaret!


[1] Finansielle instrument blir benyttet som fellesbetegnelse for finansielle eiendeler og forpliktelser.

[2] Jeg vil også takke Jan Petter for konstruktive innspill til denne artikkelen.

[3] Eksempler på derivater med finansielt oppgjør: opsjoner, rente- og valutabytteavtaler, bytteavtaler med fremtidig oppstart, fremtidige renteavtaler og tilsvarende kontrakter som har avtalt oppgjør i kontanter eller andre finansielle instrument.

[4] Kontantstrømsikring og verdisikring er nærmere definert i standardutkastet.

[5] En rentebytteavtale hvor kommunen mottar fast rente og betaler flytende rente vil imidlertid kunne være verdisikring av et fastrentelån eller en fastrente plassering.

[6] Eller mer presist kontantstrømmene fra låneporteføljen.

[7] Selv om det alltid vil være en opsjonspremie knyttet til en opsjon vil det ikke nødvendigvis være noen kontantutbetaling ved inngåelse av avtalen.

[8] Sammensatte finansielle instrument er kombinasjonsprodukter som består av to eller flere finansielle instrument, eksempelvis aksjeindekserte obligasjoner eller swapsjoner.

[9] For kommunen kan det være en forpliktelse, men for en av partene vil avtalen uansett være en eiendel.

[10] NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelser, RKR 20 Redovisning av finansiella tilgångar och finansiella skulder, IPSAS 29 og IFRS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling.


Kommunerevisoren nr. 4/2013 - 68. årg.

Til toppen av siden

Topp