www.nkrf.no » Kommunerevisoren.no » 2015 » Nr. 4

Søk

Forsidebilde
(Knut Erik Lie, NKRF):

Kilden teater- og konserthus i Kristiansand

Klikk her for å laste ned en pdf-versjon av bladet

Last ned Kommunerevisoren
nr. 4/2015 i pdf-format »

Klikk her for en "blavennlig" versjon

Les Kommunerevisoren
nr. 4/2015 i "blavennlig" versjon »

NKRF
Munkedamsveien 3B
Postboks 1417 Vika
0115 Oslo

Tlf: +47 23 23 97 00

post@nkrf.no

Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

EØS-avtalens regler om offentlig støtte - kommunale utfordringer

Bjørnar Alterskjær, ALT advokatfirma

Bjørnar Alterskjær, ALT advokatfirma

EØS-avtalens regler om offentlig støtte (gjerne omtalt som statsstøttereglene) påvirker i stor grad rammene for det offentliges adgang til å drive en aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk.

Reglene regulerer ikke bare statlig, men også kommunal virksomhet, og setter rammer for kommunenes engasjement innen nær sagt alle samfunnsområder – eksempelvis kultur- og regionalpolitikken.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har blant annet sett på finansieringen av det kommunale Analysesenteret i Trondheim, et treningssenter i Mosjøen, bygging av fiberbredbånd i Tromsø, støtte til fylkeskommunale tannleger, salg av offentlig eiendom i Asker, Oppdal, Oslo, Våler og Narvik, støtte til fotballstadioner i Bryne og Sandefjord, finansiering av lokaltransport i Oslo og Aust-Agder, kommunal avfallshåndtering og støtte til badeland i Bømlo og Tromsø. Flere saker har endt med til dels omfattende tilbakebetalingskrav. Det er videre nærliggende at statsstøttereglene vil medføre krav om endringer hva gjelder kommunal skatteplikt og adgangen til å stille kommunale garantier. Nylig har også støttereglene stått sentralt i debatten om merverdiavgiftsrefusjon ved bygging av kulturhus.

Innledning

I denne artikkelen vil vi tegne et overordnet bilde av statsstøttereglene, samt redegjøre for hvordan disse kommer til anvendelse ved kommunal virksomhet. Vi vil gi en kort fremstilling av statsstøttereglene, herunder statsstøtteforbudet, unntak fra forbudet og prosessen for godkjennelse av støtte. I senere artikler vil vi komme tilbake til enkelte problemstillinger mer i detalj.

Bjørnar Alterskjær er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, har en LL.M fra Humboldtuniversitetet i Berlin og en MBA fra Vlerick Leuven Gent. Han har tidligere jobbet i EFTAs overvåkningsorgan ESA, blant annet som fungerende juridisk direktør. Han har også jobbet i Nærings- og fiskeridepartementet.

Bjørnar Alterskjær er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, har en LL.M fra Humboldtuniversitetet i Berlin og en MBA fra Vlerick Leuven Gent. Han har tidligere jobbet i EFTAs overvåkningsorgan ESA, blant annet som fungerende juridisk direktør. Han har også jobbet i Nærings- og fiskeridepartementet.

Robert Lund er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo. Han har jobbet blant annet i Nærings- og fiskeridepartementet, i advokatfirmaet BA-HR, EU-kommisjonen og Oslo Tingrett.

ALT advokatfirma er et forretningsjuridisk firma med statsstøtte og offentlige anskaffelser som spesialområde. I tillegg til private selskaper bistår firmaet blant annet departementer, direktorater, fylkeskommuner og kommuner.

Forfatterne har bakgrunn fra Nærings- og fiskeridepartementet, ESA, EU-kommisjonen og ALT advokatfirma. Forfatterne bistår daglig blant annet fylkeskommuner og kommuner i spørsmål knyttet til offentlig støtte og offentlige anskaffelser, har skrevet flere statsstøtterettslige bøker og artikler og holder jevnlig foredrag om temaet. Forfatterne står også bak en utredning om Kommunal virksomhet i lys av EØS-avtalens statsstøtteregler for Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Kommunal virksomhet og støttereglene

Kommunene kan komme i kontakt med støttereglene på to måter. For det første må kommunen forholde seg til støtteregelverket når de opptrer som tilskuddsmyndighet, eller på annen måte foretar disposisjoner som kan gi en næringsaktør en fordel.

For å hindre at man tildeler ulovlig støtte, er det derfor viktig å ha klart for seg hva som er å anse som et foretak omfattet av støttereglene i EØS-rettslig forstand.

For det annet kan kommunenes egen aktivitet bli gjenstand for statsstøttevurderinger, især der kommunene beveger seg ut på markeder i konkurranse med andre. Reglene om offentlig støtte skiller ikke mellom private og offentlige støttemottakere – også offentlig eide virksomheter kan være gjenstand for statsstøtteforbudet. I norske kommuner har vi et relativt stort innslag av kommunale enheter som tilbyr varer og tjenester i mer ordinære konkurranseutsatte markeder. Disse kan være en del av kommunen selv eller organisert som frittstående rettssubjekter. For å hindre at man tildeler ulovlig støtte, er det derfor viktig å ha klart for seg hva som er å anse som et foretak omfattet av støttereglene i EØS-rettslig forstand.

Brudd på statsstøttereglene kan få alvorlige konsekvenser – især for støttemottaker, som risikerer å måtte tilbakebetale det mottatte støttebeløpet med renter og rentesrenter. For støttegiver leder klager om påståtte ulovlige tildelinger av statsstøtte ofte til arbeids- og tidkrevende prosesser. En etterfølgende reversering av støtte vil videre stå i motstrid til det opprinnelige ønsket om bruk av det offentlige virkemiddelapparatet som lå til grunn for tildelingen.

Statsstøtteforbudet – EØS-avtalens artikkel 61(1)

EØS artikkel 61(1) oppstiller et forbud mot tildeling av offentlig støtte. For at det skal foreligge ulovlig statsstøtte, må følgende vilkår være oppfylt:

  1. Tiltaket må innebære støtte i form av tildeling av en økonomisk fordel (støttebegrepet).
  2. Støtten må være gitt av statsmidler (offentlig støtte).
  3. Støtten må begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester (selektivitetskriteriet).
  4. Støtten må ytes til foretak som driver økonomisk virksomhet (foretaksbegrepet).
  5. Støtten må vri eller true med å vri konkurransen (konkurransevridningsvilkåret).
  6. Støtten må være egnet til å påvirke samhandelen innen EØS-området (samhandelskriteriet).

Samtlige vilkår må være oppfylt for at et tiltak skal være i strid med statsstøtteforbudet. Dersom ett eller flere av vilkårene ikke er oppfylt, kan tiltaket iverksettes uten notifikasjon (melding) til ESA. Hvis samtlige vilkår er oppfylt, må man derimot i utgangspunktet innhente ESAs forhåndsgodkjennelse før tiltaket kan iverksettes.

I det følgende vil vi kort gjennomgå hvert enkelt av disse kriteriene for seg.

Støttebegrepet (vilkår nr. 1)

Støttebegrepet skal tolkes vidt og omfatter grovt sagt alle former for økonomiske fordeler som det offentlige yter til mottaker. Rene subsidier, altså ensidig tildeling av penger fra det offentlige til et foretak, innebærer naturligvis støtte. Videre vil eksempelvis offentlige kjøp til overpris, salg av offentlig eiendom til underpris, skatte- og avgiftslettelser, garantier og lån på gunstige vilkår og andre tildelinger av formuesgoder gitt fra det offentlige være støtte.

Statsmidler – offentlige midler (vilkår nr. 2)

EØS artikkel 61 forbyr «støtte gitt av EFs medlemsstater eller EFTA-statene eller støtte gitt av statsmidler». Også støtte gitt av fylkeskommuner, kommuner og indirekte støtte tildelt gjennom offentlige eller private organer/selskaper er omfattet. Videre vil støtte fra offentlig eide og kontrollerte virksomheter under gitte omstendigheter også anses som støttegivere (i hovedsak hvis eieren enten direkte eller indirekte har påvirket foretakets handling). Dette vil typisk kunne være en problemstilling ved kommunale kraftfond, næringsfond, næringsselskaper og investeringsselskaper.

Selektivitetskriteriet (vilkår nr. 3)

Selektivitetsvilkåret innebærer at det må skilles mellom generelle og selektive tiltak. Generelle økonomiske tiltak som kommer all næringsvirksomhet til gode, faller utenfor støtteforbudet i EØS artikkel 61(1). Ordninger som i utgangspunktet er åpne for alle foretak, og der det er fastsatt objektive, ikke-diskriminerende og etterprøvbare kriterier, favoriserer normalt ikke enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester. Motsatt vil ordninger der støttegiver har stor skjønnsfrihet med hensyn til hvem som skal motta støtte og på hvilke vilkår, normalt være selektive.

Foretaksbegrepet (vilkår nr. 4)

For at statsstøtteforbudet skal komme til anvendelse, må støttemottakeren være et foretak i EØS-rettslig forstand. Utgangspunktet for vurderingen av om det er tale om et foretak er om enheten kan sies å drive "økonomisk virksomhet". Det er en formodning om at støttemottakeren utøver slik virksomhet dersom enheten produserer varer eller tjenester som omsettes i et marked.

Konkurransevridning og påvirkning av samhandelen

Det skal heller ikke mye til for at konkurranse- og samhandelskriteriet er oppfylt (vilkår nr. 5 og 6). Det er ikke noe krav om at konkurransen de facto må vris og at samhandelen vil bli påvirket som følge av støtten. Det er tilstrekkelig at støtten truer med å vri konkurransen. Også her er det nærmest en presumsjon for at konkurransevridningsvilkåret er oppfylt dersom støttemottaker produserer varer eller tjenester som omsettes i et marked. At støttemottaker ikke opptrer i eksport- og importmarkeder er ikke i seg selv tilstrekkelig til å utelukke at samhandelsvilkåret er oppfylt. Det er normalt tilstrekkelig at støtten gjør det vanskeligere for aktører fra andre EØS-land å etablere seg i det aktuelle norske markedet.

Støttebeløp under en viss terskelverdi anses for ikke å påvirke konkurransen eller samhandelen i nevneverdig grad, og regnes av denne grunn ikke som statsstøtte etter EØS artikkel 61(1). Reglene om slik bagatellmessig støtte er gitt i kommisjons­forordning nr. 1407/2013 som er inntatt i EØS-avtalen.[1] Ved bruk av bagatellreglene kan den samlede støtten til hvert enkelt foretak ikke overstige 200 000 euro (omkring 1 600 000 kroner) over en periode på tre skatteår.

Oversikt over unntakshjemler

Støtte som oppfyller vilkårene i artikkel 61(1) er i utgangspunktet ulovlig. Slik støtte kan likevel gis i medhold av en av unntakshjemlene i artikkel 61(2), 61(3), 59(2) eller 49. For å få støtten unntatt i henhold til disse hjemlene må støtten som hovedregel meldes til og godkjennes av ESA før den tildeles.

EØS-avtalen artikkel 61(2) gir unntak fra støtteforbudet for visse støttekategorier. Dersom vilkårene i EØS-avtalen artikkel 61(2) er oppfylt, har ESA plikt til å godkjenne støtten når den notifiseres. Artikkel 61(2) omfatter forbrukerstøtte av sosial karakter, støtte for å bøte på naturkatastrofer eller eksepsjonelle hendelser samt støtte til kompensasjon for økonomiske ulemper forårsaket av Tysklands tidligere deling. Unntakene er smale spesialbestemmelser og har sjelden vært brukt av ESA.

EØS artikkel 61(3) angir støtteformer ESA kan godkjenne som forenlig med EØS-avtalen. Mest praktisk er EØS-avtalen artikkel 61(3) bokstav c:

Støtte som har til formål å lette utviklingen av enkelte næringsgrener eller på enkelte økonomiske områder, forutsatt at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som strider mot felles interesser.

For at offentlig støtte skal være forenlig med EØS artikkel 61(3) bokstav c, må tre generelle vilkår være oppfylt:

  • Støtten må ha et legitimt formål;
  • Støtten må være nødvendig;
  • Støtten må være proporsjonal.

I tillegg kan det ytes støtte til kompensasjon for utførelser av såkalte tjenester av allmenn økonomisk betydning – eksempelvis kollektivtransporttjenester, bygging av studentboliger, allmennkringkasting og en rekke andre tjenester som kommunene ønsker å ivareta.

Den nærmere vurderingen av når unntakene kan anvendes vil som regel skje ved bruk av retningslinjer gitt av ESA. Som nevnt, skal i utgangspunktet alle nye støttetiltak notifiseres til og godkjennes av ESA før de kan iverksettes. Det er imidlertid gitt såkalte gruppeunntak som angir relativt klart definerte tilfeller for når støtte kan tildeles etter en enklere fremgangsmåte enn det den alminnelige notifikasjonsprosessen foreskriver.[2] Det kan for eksempel være distriktsstøtte, kulturstøtte eller støtte til forskning og utvikling.

Oversikt over statsstøtteprosessen

Eksisterende støtte

Enkelt forklart er eksisterende støtte all støtte som er gitt under ordninger som eksisterte før EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Slik støtte kan lovlig vedvare inntil ESA treffer vedtak om at ordningen må endres gjennom såkalte formålstjenlige tiltak (dette innebærer et pålegg om at ordningen endres eller opphører for fremtiden).

Ny støtte

All ny støtte som rammes av EØS-avtalen artikkel 61(1) må meldes til ESA for godkjennelse i medhold av unntakshjemler.[3] Som nevnt, kan brudd på meldeplikten lede til alvorlige konsekvenser for støttemottakeren dersom det senere viser seg at støtten var ulovlig og heller ikke forenelig med noen av unntakshjemlene.

Ny støtte kan ikke iverksettes før den er godkjent av ESA. Hva gjelder ESAs saksbehandling for slik godkjennelse, er overvåkningsorganet gitt en tomånedersfrist til å behandle meldingen fra fullstendig melding foreligger. ESA kan kreve ytterligere opplysninger hvis meldingen anses som ufullstendig. I de fleste notifikasjonsprosesser må man regne med flere runder med spørsmål fra ESA med påfølgende avklaringer før en notifikasjon anses som fullstendig. Det er derfor ikke uvanlig at denne delen av behandlingen av en notifikasjon kan ta fra fire til seks måneder. Enkle eller godt forberedte notifikasjoner vil imidlertid kunne behandles innen tomånedersfristen. Mer kompliserte støtteordninger kan det fra tid til annen ta lengre tid enn seks måneder å behandle.

Hvis ESA, ved tomånedersfristens utløp, fremdeles er i tvil om støttens forenlighet, er ESA forpliktet til å åpne en såkalt formell undersøkelsesprosedyre. Denne prosedyren kan ta inntil 18 måneder. Dette kommer da i tillegg til den tiden som har medgått i den innledende prosedyren. Dersom man ønsker en hurtig avklaring, vil det derfor være viktig at ESA ikke er i tvil om støttens forenlighet ved utløpet av tomånedersfristen.

Støtte gitt i medhold av et gruppeunntak kan imidlertid gis umiddelbart uten ESAs forhåndsgodkjennelse, og må altså ikke notifiseres. For at støtten skal nyte godt av en slik forhåndsgodkjennelse må imidlertid samtlige vilkår i det aktuelle gruppeunntaket være oppfylt. I slike tilfeller kreves det kun at ESA informeres om støtten i etterkant.

Særlig om kommunenes utøvelse av økonomisk virksomhet

Foruten utøvelse av alminnelige forvaltningsoppgaver, driver også norske kommuner og fylkeskommuner økonomisk virksomhet ved å tilby varer og tjenester i ordinære konkurranseutsatte markeder. Slik virksomhet kan både utøves av kommunen som rettssubjekt eller gjennom foretak organisert som egne rettssubjekter under kommunens eierskap. Når kommuner driver økonomisk aktivitet i EØS-rettslig forstand, er det en fare for at den aktuelle virksomheten mottar økonomiske fordeler som andre markedsaktører ikke mottar, herunder at det skjer en kryssubsidiering fra kommunens skjermede virksomhet til de økonomiske aktivitetene/enhetene som utøves/opererer i markedet.

Når kommuner driver økonomisk aktivitet i EØS-rettslig forstand, er det en fare for at den aktuelle virksomheten mottar økonomiske fordeler som andre markedsaktører ikke mottar, ...

EØS-avtalen oppstiller et forbud mot tildeling av offentlig støtte til enheter som utøver økonomisk virksomhet. Forbudet gjelder uavhengig av hvordan støttemottakeren er organisert. Et tiltak til fordel for kommunalt eide enheter vil i utgangspunktet være ulovlig dersom alle vilkårene i EØS-avtalen artikkel 61(1) er oppfylt. Det vil ofte være vilkår nummer 4 i statsstøtteforbudet som volder størst utfordringer ved vurderingen av kommunal virksomhet.

Statsstøttereglene får bare anvendelse på «foretak». Foretaksbegrepet bygger ikke på hva en gjerne i norsk dagligtale omtaler som et foretak, men er et eget EØS-rettslig begrep som er gitt et selvstendig innhold gjennom rettspraksis. I lys av denne rettspraksisen er et foretak enhver enhet som utøver økonomisk aktivitet. Det å levere varer eller tjenester i et marked vil normalt anses som en økonomisk aktivitet. En kommunal enhet som på en eller annen måte utøver økonomisk aktivitet, vil anses som et foretak. Dette selv om enheten ikke er skilt ut i et eget selskap eller er en egen etat.

Statsstøttereglene kommer kun til anvendelse hvor tjenesten leveres i markeds­messige omgivelser. I noen tilfeller kan derfor en og samme tjeneste være en markedstjeneste i ett EØS-land, og en tjeneste som tilbys utenfor markedet i et annet EØS-land. Videre vil klassifiseringen av tjenesten kunne endre seg over tid, enten på grunn av politiske valg eller som følge av markedsmessige endringer. Tjenester som på et gitt tidspunkt ikke anses som markedstjenester, vil gradvis kunne utvikle seg til tjenester som leveres i et marked. I sjeldne tilfeller kan endringer føre til at tjenester som før ble levert i et marked ikke lengre anses å være økonomisk aktivitet.

Slik begrepet er tolket i praksis, vil det ikke være tale om økonomisk virksomhet der den kommunale aktiviteten innebærer utøvelse av offentlig myndighet.

Slik begrepet er tolket i praksis, vil det ikke være tale om økonomisk virksomhet der den kommunale aktiviteten innebærer utøvelse av offentlig myndighet.

Ved vurderingen av om foretaksbegrepet er oppfylt, er det, etter vår oppfatning, i utgangspunktet ikke avgjørende om en enkelt kommune velger å levere tjenesten i egenregi fremfor å kjøpe denne i markedet. Hvis det rent faktisk ikke finnes noe marked for tjenesten, vil imidlertid dette kunne være relevant ved vurderingen. ESA har likevel ofte kommet til at tjenester levert i egenregi ikke utgjør økonomisk aktivitet, uavhengig av markedet for øvrig.

Videre vil det, ved vurderingen av om virksomheten utøver økonomisk aktivitet, være relevant å se hen til om det ytes et vederlag for tjenesten. Selv om det ikke alltid vil være avgjørende, er det ofte lagt vekt på om tjenesten er overveiende finansiert av det offentlige, altså at minst 50 prosent av kostnaden dekkes av det offentlige. I så tilfelle er dette et vektig argument i favør av at det ikke er tale om økonomisk aktivitet.

Følgende tjenester er egnet til å illustrere den vanskelige grensedragningen mellom økonomiske og ikke-økonomiske aktiviteter:

  • Barnehagetjenester
  • Undervisningstjenester
  • Helse- og omsorgstjenester
  • Egenregitilfeller og tilbud av overskuddskapasitet
  • Idrettsaktiviteter
  • Havnevirksomhet
  • Kjøp, salg og utleie av offentlig eiendom
  • Kulturaktiviteter
  • Parkeringsvirksomhet
  • Svømmehaller og badeland
  • Kinodrift

Grovt sett vil barnehagetjenester, undervisningstjenester og helse- og omsorgs­tjenester ofte anses for å være ikke-økonomiske når det offentlige tilbyr disse tjenestene gratis og som en del av det offentlige velferdstilbudet. Konklusjonen kan bli annerledes dersom de samme tjenestene leveres mot betaling i et marked (også i de tilfeller hvor kjøperen av tjenesten er det offentlige). Når det gjelder de øvrige typetilfellene, vil mange av disse anses som utøvelse av økonomisk aktivitet. Dette kan nok komme overraskende på mange kommuner. En nærmere behandling av disse tilfellene er foretatt i vår utredning for Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Her vil man også finne en rekke kildehenvisninger.

Det offentlige kan investere og opptre som aktør i kommersielle markeder uten at dette støter an mot reglene om offentlig støtte. Like klart er det at heller ikke offentlige foretak kan motta statsstøtte som er i strid med EØS-avtalens statsstøtteregler. Man kan si at EØS-avtalen stadfester et likebehandlingsprinsipp – det offentlige som investor kan verken straffes eller begunstiges sammenlignet med private eiere.

Den helt overordnede regelen kommunen må forholde seg til er markeds­investorprinsippet. Overføringer av økonomiske fordeler fra kommunen til den aktuelle økonomiske virksomheten (eksempelvis i form av bevilgninger, kjøp av tjenester til overpris eller salg av eiendom eller eiendeler til underpris, gunstige lån og garantier), vil som den klare hovedregel være ulovlig, med mindre transaksjonene skjer i tråd med markedsinvestorprinsippet. Når det offentlige utøver økonomisk virksomhet, skal det med andre ord være utsikter til god/normal avkastning på den kapitalen man investerer i virksomheten. Hvis man ikke kan dokumentere at det er sannsynlig at aktiviteten vil gå med tilstrekkelig overskudd, må det offentlige i mange tilfeller la være å utøve aktiviteten.

Hvis kommunen ikke har skilt ut den økonomiske virksomheten i et eget selskap, bør den i det minste sørge for et regnskapsmessig skille mellom økonomiske og ikke-økonomiske aktiviteter for å hindre kryssubsidiering. Vi gjør oppmerksom på at skillet i seg selv ikke utelukker at det kan skje urettmessige overføringer til enheten som utøver økonomisk virksomhet. I tillegg til det regnskapsmessige skillet, må man derfor sørge for at det rent faktisk ikke skjer noen kryssubsidiering. Kommunene må også sørge for at de delene av kommunene som driver økonomisk aktivitet betaler markedsmessig leie for bruk av for eksempel bygninger, grunn, kontorplasser, maskiner, andre produksjonsmidler og fellestjenester.

Ansvarsreglene i kommuneloven og lov om interkommunale selskaper (IKS-loven) innebærer at det offentlige reelt sett stiller en generalgaranti for økonomisk virksomhet som drives som en del av kommunen (det være seg i form av en enhet/etat eller som et kommunalt foretak) og for IKS-er. Dette medfører at det blir enklere for foretakene overhodet å få lån. I tillegg vil foretakene oppnå gunstigere kredittvilkår enn hva som ville ha vært tilfelle uten garantien. Den økonomiske virksomheten betaler ingen markedsmessig garantipremie for garantien, hvilket gjør det vanskelig å komme utenom at virksomheten mottar offentlig støtte.

Kommunen bør derfor sørge for en organisering som hindrer at den økonomiske aktiviteten nyter godt av en implisitt eller eksplisitt garanti. Slik lovgivningen er i dag, bør man derfor være varsom med å la en enhet som driver økonomisk aktivitet være en del av kommunen, et kommunalt foretak eller organisert i et interkommunalt selskap. Det tryggeste vil være å organisere økonomisk virksomhet i et selskap med begrenset ansvar – trolig ved å anvende aksjeselskapsformen. Et forslag om å fjerne garantien for IKS-er er for tiden til vurdering hos departementet.

Med dagens regelverk innebærer dette at økonomisk virksomhet bør skilles ut i et eget selskap som er underlagt skatteplikt.

Videre betaler ikke kommunale foretak og foretak organisert som en del av kommunen (eller fylkeskommunen) inntektsskatt. Dette innebærer klart nok en økonomisk fordel i statsstøtterettslig forstand. Kommunene bør derfor sørge for en organisering som gjør at den økonomiske virksomheten skattlegges på linje med annen forretningsvirksomhet i markedet. Med dagens regelverk innebærer dette at økonomisk virksomhet bør skilles ut i et eget selskap som er underlagt skatteplikt. En eventuell fremtidig endring i skatteloven som medfører at økonomisk aktivitet vil bli skattlagt selv når denne utøves av kommunen som sådan, vil rydde dette statsstøtteproblemet av veien.

Utvikling av statsstøtteretten

Det har skjedd en omfattende utvikling av regelverket for offentlig støtte de senere årene. Videre begynner både støttemottakere, konkurrenter, pressen og andre å få øynene opp for disse reglene. Dette vil trolig medføre et helt annet fokus på støttereglene ved utøvelse av kommunal virksomhet og kommunal tilskuddsforvaltning.

Vi antar at kommunerevisorene vil få langt mer å gjøre i den utfordrende oppgaven det er å påse at kommunene etterlever statsstøttereglene.


[1] Kommisjonens forordning nr. 1407/2013 er gjort til norsk lov gjennom forskrift av 14.11.2008 nr. 1213 § 2 om gjennomføring av EØS-regler om unntak fra notifikasjonsplikt for enkelte former for offentlig støtte.

[2] Forordning (EU) nr. 651/2014 om erklæring av visse støttekategoriers forenlighet med det indre marked i henhold til artikkel 107 og 108 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Det er også gitt et eget gruppeunntak for støtte til oppfyllelse av såkalte tjenester av allmenn økonomisk betydning (Commission Decision 2012/21/EU).

[3] Jf. prosedyreforordningen artikkel 2.


Kommunerevisoren nr. 4/2015 - 70. årg.

Til toppen av siden

Topp