www.nkrf.no » Kommunerevisoren.no » 2017 » Nr. 5

Søk

Forsidebilde:
Bjørn Bråthen

NKRF
Munkedamsveien 3B
Postboks 1417 Vika
0115 Oslo

Tlf: +47 23 23 97 00

post@nkrf.no

Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

Hvor lav er terskelen for straffbar korrupsjon? – del 2

Anders Svarholt, seksjonsleder forvaltningsrevisjon, Østfold kommunerevisjon IKS

Hva som regnes som korrupsjon avgjøres på grunnlag av et utilbørlighetskriterie – en rettslig standard. Bruken av slike standarder kan imidlertid by på problemer i det praktiske liv – hva er det egentlig som rammes?

Ytelsens økonomiske verdi er et naturlig utgangspunkt i utilbørlighetsvurderingen i de tilfellene der denne kan fastlegges. Som nevnt (i del 1[1]) vil noen gaver ikke være utilbørlige, men for øvrig sier forarbeidene at det ikke kan gis noe generelt svar på hvor verdifull en fordel kan være for at den skal kunne sies å være utilbørlig. Begrunnelsen er at det vil kunne variere ut ifra omstendighetene. Her tydeliggjøres det altså at verdien isolert sett som oftest ikke vil være tilstrekkelig til å avgjøre om en fordel er utilbørlig – i alle fall ikke i tvilstilfellene.

En flaske vin eller et gavekort av beskjeden verdi, eksempelvis som takk for at man har håndtert en oppgave på en god måte, utgjør ikke en utilbørlig fordel. Dette vil være et typisk tilfelle som det strider imot den alminnelige rettsbevissthet å kriminalisere. Et tilsvarende eksempel vil kunne være der en hjemmesykepleier mottar en blomsterbukett av en pasient som takk for god omsorg. En slik gave kan ikke karakteriseres som utilbørlig, og de aller fleste av oss ville dessuten oppfatte det som uhøflig ikke å ta imot buketten.

Eksemplet får imidlertid et mer utilbørlig preg dersom sykepleieren mottar penger fra pasienten, selv også i de tilfeller summen tilsvarer verdien på blomsterbuketten. Det finnes ikke rettspraksis hvor noen har blitt dømt for korrupsjon kun på grunnlag av «bagatellmessige beløp» [2], men det må antas at en fordel i form av penger som utgangspunkt rammes. Begrunnelsen er at penger i seg selv er mer egnet til å påvirke mottakeren. For omverden vil det også lettere kunne stilles spørsmålstegn ved fordeler i form av rene penger, enn andre typer fordeler. Dersom det hadde vært snakk om et større beløp eller for eksempel løfter om fremtidig arv og lignende, er det opplagt at forholdet ville vært klart utilbørlig.[3]

Det foreligger lite rettspraksis som berører skjæringspunktet mellom lovlige fordeler og straffbar korrupsjon hvor retten uttaler seg om verdien isolert sett. Et eksempel er imidlertid «Siemens-saken»[4]. I saken ble to ansatte i Siemens og Stortingets ombudsmann for forsvaret satt under tiltalte for simpel aktiv korrupsjon, som følge av at Siemens hadde betalt golfreiser til nåværende og tidligere ansatte i forsvaret. Reisene var kun ment som forlystelse og hadde ikke noe faglig innhold. I drøftelsen av om utilbørlighetsvilkåret var oppfylt uttalte tingretten at:

«Størrelsen på fordelen er i foreleggene angitt til kr 19.191,-. Dette gir en gjennomsnittlig fordel på ca. kr 6 400,- for hver av de tre. (...) Etter rettens syn er beløpenes størrelse, isolert sett, uten tvil av en slik størrelse at det tilsier at fordelen er å anse som utilbørlig.»[5]

Her ser man også hvordan det rådende moralsynet i samfunnet har endret seg siden loven ble vedtatt, og at forarbeidene neppe kan tolkes bokstavelig.

Rettens forståelse stemmer godt overens med normen som forarbeidene legger opp til. Både i tilknytning til offentlig og privat sektor så fremheves det at studiereiser og lignende må ha et faglig innhold. Er dette ikke tilfelle vil «… f.eks. et gratis cruise som i hemmelighet tilbys en innkjøper fort bli ansett utilbørlig, og det uavhengig av om vedkommende innkjøper er privatansatt eller offentlig tjenestemann.» (min understrekning)[6]. Her ser man også hvordan det rådende moralsynet i samfunnet har endret seg siden loven ble vedtatt, og at forarbeidene neppe kan tolkes bokstavelig. Med grunnlag i tingrettsavgjørelsen er det vel overveiende sannsynlig at noe slikt opplagt ville bli sett på som en utilbørlig fordel i dag. Dette innebærer at kundepleieaktiviteter hvor formålet først og fremst er personlig forlystelse og relasjonsbygging uten faglig innhold, lett vil kunne bli betraktet som utilbørlig. Dette må også gjelde der beløpet er lavere, jf. tingrettens utsagn om at beløpene uten tvil innebærer at fordelen er utilbørlig. Motsatt betyr det at dersom turen faktisk har et faglig innhold, vil dette trekke i retning av tilbørlighet. Et slikt eksempel finner man i «Screen-Communications-saken»[7]. Her ble to personer tiltalt for passiv korrupsjon, fordi de hver for seg blant annet hadde mottatt en reise til en verdi av 10.000. En av mottakerne trodde han skulle på en tur med faglig innhold, og ble av den grunn frikjent. Den andre mottakeren var tydelig på at han betraktet reisen som en privat forlystelsestur, og ble dømt for forholdet.

Anders Svarholt er utdannet i økonomi fra BI og jurist fra UiO. Han ble ansatt som forvaltningsrevisor i Østfold kommunerevisjon i 2009, og tok over som seksjonsleder i februar 2011. I august 2017 tiltrer han som politiadvokat i Øst Politidistrikt. Svarholt har også vært medlem av NKRFs forvaltningsrevisjonskomite, og sittet i NKRFs prosjektgruppe for kommunereformen. I 2013 var han innleid som foredragsholder på KS nettverket «Rådmannens internkontroll – hvordan holde orden i eget hus». Artikkelen er en komprimert versjon av Svarholts masteroppgave Straffeloven § 387 - Hvor grå er gråsonen egentlig?.

Typiske reklameartikler vil heller ikke være utilbørlige. Dette er gjerne mindre verdifulle objekter, noe som også forutsettes i forarbeidene. Tilsvarende betraktninger fremkommer i NOU 2002: 22 hvor det først vises til at det er lov til å motta blomster eller konfekt, men også «… noe mer kostbare gjenstander med reklameformål eller i form av vareprøver – særlig dersom gjenstanden er påstemplet firma eller annet som viser reklamefunksjonen.»[8] Samtidig må det også her trekkes en grense. Det er gjenstander som er noe mer kostbare enn blomster og konfekt som kan utveksles. Terskelen overskrides antakeligvis med god margin dersom det for eksempel er snakk om en skinnjakke med firmalogoen trykket på innsiden av jakkeslaget, eller en dress uten logo overhodet. For det første overstiger verdien det som normalt er vanlig ved reklameartikler, og skjult logo kan også føre til at mottakeren i større grad vil være tilbøyelig til å utnytte gjenstanden til sitt bruk. Fordelen vil med andre ord være større for mottakeren. Tilsvarende vil gjelde dersom en IT-leverandør bestemmer seg for å dele ut gratis PC-er med påtrykket logo til eksisterende og potensielle kunder. Slike gaver har en høyere verdi – både materielt og bruksmessig – og vil ha et betydelig større påvirkningspotesial.

I forarbeidene vises det til at «Fordeler som mottas i forbindelse med vanlig representasjon (…) vil sjelden være å anse som utilbørlige»[9] Med vanlig representasjon siktes det til det som allerede er sagt ovenfor om reklamemateriell, men også til messer, fagsamlinger og lignende aktiviteter, hvor man normalt deltar sammen med andre selskaper og hvor arrangøren eksempelvis dekker deltakelse og bevertning. Tilsvarende må også gjelde dersom næringsavdelingen i en kommune skal ha møte med en lokal utbygger og blir påspandert en lunsj i den forbindelse. Er det derimot snakk om en bedre middag på restaurant på kvelden etter at møtet er avholdt, gjerne med tilhørende drikke, underholdning og uten noen faglig begrunnelse, vil forholdet fort befinne seg i gråsonen. Dersom middagen finner sted helt adskilt fra en naturlig forretningsmessig aktivitet må det antas at forholdet rammes som utilbørlig.[10] Begrunnelsen kan forankres i de interessene som korrupsjonsbestemmelsene skal verne. Tilliten til offentlig forvaltning og til næringslivet reduseres ikke av deltakelse på messer eller lunsjmøter, fordi dette er noe som «folk flest» oppfatter som rimelig og vanlig. Allmennheten eller konkurrenter vil imidlertid fort kunne miste tillit dersom omstendighetene rundt ytelsene som mottas bærer mer preg av smøring enn av normal forpleining.

En relativt fersk dom, som er særlig interessant når det gjelder skillet mellom kundepleie og straffbar korrupsjon, er «Ruter-saken».[11] Dommen omtales forholdsvis grundig, både fordi det er en avgjørelse fra Høyesterett, men også fordi saken er egnet til å illustrere den totalvurderingen som retten må foreta under utilbørlighetsvurderingen for å avgjøre om det er snakk om et klart klanderverdig forhold. I saken ble en tidligere driftssjef satt under tiltale for simpel korrupsjon, som følge av at han ved tre anledninger over en periode på to år hadde blitt påspandert middager og drikke av bussprodusenten Volvo. Samlet verdi utgjorde 4.400. Vedkommende ble dømt for korrupsjon i tingretten, men frikjent i lagmannsretten. Høyesterett forkastet påtalemyndighetens anke.

Høyesterett la primært vekt på fire momenter i sin utilbørlighetsvurdering; om det hadde vært et påvirkningsformål, om vedkommende hadde vært åpen om ytelsen, om det hadde forekommet brudd på interne retningslinjer, samt om representasjonen overgikk akseptabelt nivå for ansatte i offentlige selskaper. Det er verdt å bemerke at den økonomiske verdien av ytelsen ikke ble problematisert.

Høyesterett innledet med å presisere at ansatte i Ruter måtte underlegges samme strenge norm som offentlige tjenestemenn generelt, blant annet fordi selskapet var offentlig eid og heller ikke drev i konkurranseutsatt næring.

Når det gjaldt spørsmålet om formålet bak ytelsen, la Høyesterett til grunn at verken Volvos representant eller driftssjefen hadde noen tanke om at middagene hadde som siktemål å påvirke driftssjefen på noen som helst måte. Middagene, hvor også en representant fra selskapet som leverte rutetjenester til Ruter deltok, var ikke lagt til tidspunkter hvor det skulle fattes beslutninger i anbudssammenheng. Middagene bar tvert imot preg av normal relasjonsbygging og feiring av inngåtte kontrakter. Førstvoterende uttalte at:

«Når dette legges til grunn, foreligger det ikke noe påvirkningsmoment som i seg selv tilsier at A har opptrådt klanderverdig. Det følger i stedet av Høyesteretts dom i Rt-2009-130 avsnitt 37, at det bare i svært spesielle tilfeller vil være grunn til å dømme etter korrupsjonsbestemmelsen dersom en må helt se bort ifra at det foreligger et påvirkningsmoment.»[12]

Høyesterett fant heller ikke at driftssjefen hadde skjult sin deltakelse. Vedkommende hadde ikke avklart deltakelsen med sin nærmeste leder, men dette ble heller ikke ansett som nødvendig all den tid han selv hadde en selvstendig stilling. Han hadde imidlertid omtalt middagene overfor kollegaer, og middagene ble holdt i restaurantenes ordinære lokaler.

Høyesterett fant videre at vedkommende heller ikke hadde brutt Ruters etiske regler for innkjøp. Det ble for øvrig understreket at de etiske reglene var så generelt utformet, at de ikke under noen omstendighet ville kunne bli tillagt særlig vekt i utilbørlighetsvurderingen.

Når det gjaldt spørsmålet om selve representasjonen, henviste førstvoterende til uttalelser i forarbeidene om at også offentlig ansatte måtte kunne delta på representasjonsliknende arrangementer, og sa seg enig i det:

«Når en fordel ikke er av varig karakter, den konsumeres i tilknytning til det arrangementet som i seg selv er relevant for arbeidstakerens stilling, vil det normalt ikke være aktuelt å anvende straffelovens korrupsjonsbestemmelse. Slektskapet til andre former for ordinær kundepleie og tradisjonell kundekontakt er så sterkt at det skal mye til for at arrangementet må anses som så påkostet at deltakelsen kan anses som utilbørlig.»[13

Førstvoterende, med tilslutning fra de øvrige dommerne, konkluderte med at vedkommende klart ikke hadde opptrådt utilbørlig.

Dommen er interessant på flere måter. Som nevnt ble selve verdien ikke problematisert, noe som kan tolkes dit hen at verdien isolert sett ikke ble betraktet som spesielt høy. Dette kan imidlertid ikke forstås som at en fordel av tilsvarende verdi objektivt sett ikke rammes av korrupsjonsbestemmelsen. Det er etter mitt skjønn mer nærliggende å forstå dommen slik at de andre momentene ble tillagt mer vekt, og at verdien var underordnet når omstendighetene ellers fremstod som tilbørlige, jf. sitatet ovenfor – særlig det at fordelen ikke var av varig karakter og at den ble fortært på stedet. Fordelen innebar således ingen bruksverdi for mottakeren.  Det at Høyesterett dessuten bruker begrepet klart, kan også indikere at terskelen under de samme omstendighetene faktisk er høyere. Etter min oppfatning underbygges dette av en sidebemerkning i premiss 48, hvor det fremheves at avgjørelsen ikke har bydd på tvil:

«Det ligger ikke til domstolene å ta stilling til om A har opptrådt kritikkverdig. Når jeg i mitt votum har understreket at det bare er de klart klanderverdige handlinger som rammes, og at følgelig også mange kritikkverdige handlinger er straffri, finner jeg grunn til å understreke at dette er gjort for å klargjøre straffebestemmelsens rekkevidde, snarere enn som et ledd i begrunnelsen for resultatet i saken her – jeg har som nevnt ikke funnet avgjørelsen tvilsom.»

I dette perspektivet er dommen oppklarende fordi den bidrar til å kaste lys over hvordan ansatte i offentlig eide virksomheter kan forholde seg til korrupsjonsbestemmelsen.

I dette perspektivet er dommen oppklarende fordi den bidrar til å kaste lys over hvordan ansatte i offentlig eide virksomheter kan forholde seg til korrupsjonsbestemmelsen.

Høyesteretts klare oppfatning står i sterk kontrast til tingrettens, som konkluderte med at «Så vel kostnadene som innholdet går godt ut over grensene for det som kan være uttrykk for en naturlig anerkjennelse.»[14] I motsetningen til Høyesterett, fant tingretten også at tiltalte ikke hadde vært åpen om arrangementene, samt at han hadde forbrutt seg mot selskapets etiske retningslinjer. At samme faktum blir bedømt så ulikt i tingretten og Høyesterett illustrerer utfordringene som ligger i utilbørlighetskriteriet. Dommen har derfor vært et viktig og kjærkomment bidrag når det gjelder å klarlegge grensen mellom lovlige fordeler og straffbar korrupsjon.

Betydning av bransjepraksis, retningslinjer og kultur

Ifølge forarbeidene må arbeids- eller oppdragsavtaler, og/eller interne retningslinjer i en virksomhet som sier noe om hvilke fordeler eller gaver som kan mottas, tillegges vesentlig vekt i utilbørlighetsvurderingen.[15] Tilsvarende gjelder sedvaner eller bransjepraksis i de tilfeller det ikke er utarbeidet retningslinjer. Dersom utveksling av fordeler skjer innenfor det som er fastsatt i slike dokumenter, eller i tråd med sedvane, så skal det i utgangspunktet litt til før utvekslingen kan straffeforfølges. Det betyr at det vil være viktig for en bedrift både å kjenne til hva som er akseptabelt i egen bransje og blant kundene. Dette gjelder særlig der kundene hører til offentlig sektor, da disse er underlagt en strengere norm.

Sedvane og bransjekultur skal utgjøre et sentralt moment i utilbørlighetsvurderingen, men skal ikke nødvendigvis være avgjørende.

Det kan imidlertid ikke være slik at man skal kunne omgå regelverket ved å tilpasse interne retningslinjer på en slik måte at terskelen blir særlig høy. Dersom en bedrift eller en bransje har retningslinjer eller en bransjepraksis som i stor grad tillater utveksling av forholdsvis kostbare fordeler, vil ikke dette i seg selv medføre at fordelen regnes som tilbørlig. I forarbeidene sies det at en festnet ukultur for aksept av utilbørlige fordeler ikke forhindrer påtalemyndigheten fra å straffeforfølge slike forhold. Sedvane og bransjekultur skal utgjøre et sentralt moment i utilbørlighetsvurderingen, men skal ikke nødvendigvis være avgjørende. Det har ingen betydning selv om ukulturen er nedfelt i retningslinjer.

Et eksempel der angivelig bransjepraksis var fulgt, men hvor retten oppfattet dette som ukultur, er «Onninen-saken»[16] I saken ble salgssjefen i Onninen AS domfelt for simpel korrupsjon fordi han hadde betalt en feriereise til en verdi av 23.000 for en ingeniør i Forsvarsbygg. Forsvarsbygg gjorde på dette tidspunktet store innkjøp fra selskapet. Tiltalte erkjente de faktiske forhold, men poengterte at betalingen av reisen ikke skilte seg nevneverdig fra det som var vanlig i bransjen. Dette ble ikke vektlagt av retten. Retten fremhevet tvert imot selskapets ansvar for å foreta en selvstendig vurdering av om eksisterende bransjepraksis faktisk kunne sies å være i tråd med regelverket.

Formålet med ytelsen

Det er ikke et vilkår for straffeansvar at det kan påvises at formålet med ytelsen var å få mottakeren til å handle pliktstridig, men i henhold til forarbeidene skal formålet med bestikkelsen stå sentralt i utilbørlighetsvurderingen der dette kan påvises. Kan det bevises at det foreligger et påvirkningsformål, vil dette i seg selv normalt være nok til å kunne konkludere med at fordelen er utilbørlig. Dette er naturlig, i og med at det er selve påvirkningsformålet som er kjernen i korrupsjonsbegrepet og det som lovgiver ønsker å ramme. Motsatt vil det derfor kun unntaksvis være aktuelt med domfellelse for korrupsjon dersom en helt kan se bort i fra et påvirkningsmoment, jf. Høyesteretts uttalelse i Rt-2009-130. Uttalelsen har blitt diskutert i en artikkel i Lov og rett, hvor det antas at Høyesterett oppstiller et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt hva gjelder formålet.[17] Det antas at dersom tiltalte kan sannsynliggjøre at det ikke forelå noe påvirkningsformål overhodet, så vil vedkommende måtte frifinnes fordi fordelen da ikke vil være utilbørlig.

Kan det bevises at det foreligger et påvirkningsformål, vil dette i seg selv normalt være nok til å kunne konkludere med at fordelen er utilbørlig.

I samtlige av de dommene som det er henvist til, så ble formålet drøftet under utilbørlighetsvurderingen. I «Ruter-saken» konkluderte Høyesterett som nevnt med at det ikke kunne påvises noe påvirkningsformål. Selv om det ikke fremgår eksplisitt av dommen, er det ikke utenkelig at dette i seg selv var nok til å frikjenne driftssjefen. Tolkningen er rimelig sett hen til Høyesteretts uttalelse i Rt-2009-130 (som førstvoterende henviste til), samt at Høyesterett fant at driftssjefen klart ikke hadde opptrådt utilbørlig og at avgjørelsen ikke var tvilsom.

Har det vært åpenhet om fordelen?

Åpenhet om utveksling av en fordel vil generelt ofte innebære at fordelen må karakteriseres som tilbørlig.[18] Åpenhet medfører gjennomsiktighet og reduserer muligheten for å la seg påvirke. Åpenhet medvirker til objektivitet fordi det vil være særlig viktig å være tydelig på at fordelen ikke har påvirket de beslutninger som fattes. Det vil være betraktelig lettere å mistenke illojal opptreden der ytelsen holdes skjult, og manglende åpenhet kan bli avgjørende i utilbørlighetsvurderingen. I dette perspektivet spiller også åpenhet en sentral rolle i vurderingen av formålet med fordelen – det vil være vanskeligere å påvise et påvirkningsmoment dersom det er åpenhet rundt ytelsen.

Samtidig påpeker forarbeidene at vurderingen kan arte seg forskjellig avhengig av om man befinner seg i offentlig eller privat sektor.

Samtidig påpeker forarbeidene at vurderingen kan arte seg forskjellig avhengig av om man befinner seg i offentlig eller privat sektor. Forarbeidene viser til at selv en verdifull gave sjelden vil være utilbørlig i privat sektor ved åpenhet, mens terskelen vil være lavere i offentlig sektor. Begrunnelsen for denne forskjellen henger sammen med de interessene som skal ivaretas. I offentlig sektor må det tas vesentlig hensyn til tilliten til en objektiv og upartisk administrasjon, mens i privat sektor er det først og fremst hensynet til fri konkurranse som må tillegges vekt.  Åpenhet om ytelsen trekker derfor ikke i like stor grad i retning av tilbørlighet i offentlig sektor, som i privat sektor. Tilsvarende betraktninger gjør seg gjeldende dersom det er gitt samtykke til å motta fordelen. Som utgangspunkt vil samtykke til å motta ytelsen medføre at den betraktes som tilbørlig i privat sektor, men ikke nødvendigvis i offentlig sektor.[19] Forarbeidene påpeker imidlertid at dette ikke må tøyes for langt i privat sektor, da det til syvende og sist er skadevirkningene av korrupsjon bestemmelsene skal verne, ikke hovedmannens interesse. Dette må bety at dersom de andre momentene trekker i retning av utilbørlighet, så skal det i utgangspunktet litt til før dette repareres av åpenhet og/eller samtykke.

Partenes stilling og forholdet dem i mellom

Hvilken posisjon man har vil ha betydning i utilbørlighetsvurderingen. Bestemmelsen slik den er utformet stiller ikke krav om at man har selvstendig avgjørelsesmyndighet eller liknende vilkår. Det betyr at alle nivåer i en organisasjon er omfattet. Samtidig vil det i utilbørlighetsvurderingen tillegges vekt om og i hvor stor grad man i realiteten har hatt noen mulighet til å la seg påvirke i den stillingen man er tilsatt i. Det må for eksempel antas at en med beslutningsmyndighet vil underkastes en strengere vurdering totalt sett, enn hva en ordinær medarbeider vil bli utsatt for.

Enkelte stillinger eller yrker må finne seg i å være underlagt en streng norm. Forarbeidene viser for eksempel til personer som utøver kontrollfunksjoner.[20] Typiske eksempler vil være tilsynsmyndigheter, revisorer, politi, dommere og private virksomheter som utfører tilsyns- og kontrollfunksjoner mv. Slike stillinger er avhengig av en sterk tillit i samfunnet, slik at det vil være nødvendig med en lav terskel for å opprettholde den.

På samme måte vil offentlig ansatte generelt være underlagt en strengere norm enn ansatte i privat sektor. [21] Også det offentlige er avhengig av å opprettholde tillitten til en upartisk og objektiv fremtreden. At offentlig ansatte og stillinger som har behov for særlig høy grad av tillit må underlegges en strengere norm, fremgår også indirekte ved å sammenstille § 387 med § 388 om grov korrupsjon. Her fremgår det at i vurderingen om korrupsjonen er grov, så skal det særlig legges vekt på om handlingen «… er forøvd av eller overfor offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag».[22]

Det er også viktig å være oppmerksom på at forarbeidenes bruk av begrepet offentlig tjenestemann må tolkes vidt.

Det er også viktig å være oppmerksom på at forarbeidenes bruk av begrepet offentlig tjenestemann må tolkes vidt. Begrepet omfatter også ansatte i kommunal- og fylkeskommunal sektor, ansatte i kommunale virksomheter osv.

Avsluttende kommentarer

I denne artikkelen har jeg pekt på noen momenter som er sentrale i vurderingen av om en fordel er utilbørlig eller ikke. Hensikten har vært å belyse skjæringspunktet mellom mottak/tilbud av lovlige fordeler og straffbar korrupsjon. Det presiseres at artikkelen på ingen måte er uttømmende, og et dypdykk i lovforarbeidene anbefales.

Det har vært hevdet at bestemmelsen er vanskelig å etterleve i praksis, men min påstand er at den tvert imot er oversiktlig å navigere etter i dag. Dette skyldes først og fremst rettspraksis gjennom de siste ti årene, og da særlig Høyesteretts avgjørelse i «Ruter-saken». Denne dommen har også blitt mottatt som «manna fra himmelen» av aktørene i næringslivet, fordi den har skapt klarhet i noe man har oppfattet som et uoversiktlig og problematisk regelverk. Parallelt har samfunnets syn på korrupsjon som strafferettslig problem utviklet seg i tiden etter at korrupsjonsbestemmelsen trådte i kraft. Flere offentlig og private virksomheter, samt bransje- og interesseorganisasjoner, har utarbeidet egne retningslinjer for hva som er akseptabel forretningsførsel. Flere av disse oppstiller normalt også en strengere normterskel enn hva forarbeidene legger opp til, noe som i seg selv har en «klargjørende effekt». I dette perspektivet kan det derfor hevdes at forarbeidenes uttalelse om at ingen har noen grunn til å handle i randsonen av bestemmelsen har enda mer aktualitet nå enn hva den hadde i 2003.


Noter:

[1] Del 1 av denne artikkelen er tatt inn i Kommunerevisoren nr. 4/2017.

[2] I LE-2012-190280 «Trafikkuhell-saken» ble tiltalte domfelt for simpel aktiv korrupsjon fordi han hadde tilbudt to politimenn 500 kroner for å ordne en sak «pent og stille». Dommen illustrerer at det ikke skal et spesielt høyt beløp til for å kunne dømmes for korrupsjon, men i dette tilfellet var det nok først og fremst forsøket på å påvirke offentlige tjenestemenn med et klart formål om å slippe unna, som tippet vektskålen.

[3] De aller fleste kommuner har i dag etiske retningslinjer eller bestemmelser i personalreglementet, som sier noe om hva slags gaver ansatte har lov til å motta. Eksemplet ville dessuten klart ha blitt rammet av helsepersonelloven § 9, 2. ledd.

[4] TOSLO-2008-171401.

[5] TOSLO-2008-171401, s. 7.

[6] NOU 2002: 22, s. 39.

[7] TOSLO-2008-32091. Screen Communications komplekset gjelder flere saker, hvor det er snakk om både aktiv og passiv bestikkelse. Denne fotnoten gjelder domfellelse for passiv korrupsjon rettet mot to tiltalte.

[8] NOU 2002: 22, s. 39.

[9] Ot.prp.nr. 78 (2002-2003), s. 55.

[10] Gyldigheten av eksemplene kan muligens diskuteres, jf. Høyesteretts avgjørelse i «Ruter-saken», men forskjellen er at eksemplene finner sted samtidig som man er i en forhandlings- eller myndighetsutøvelsessituasjon, i motsetning til hva tilfellet var i «Ruter-saken».

[11] Rt-2014-786

[12] Premiss 35.

[13] Premiss 46.

[14] TOSLO-2013-69981, s. 4.

[15] Ot.prp.nr. 78 (2002-2003), s. 55. Betydningen av interne retningslinjer og antikorrupsjonsprogrammer vil også kunne ha stor betydning i avgjørelsen av om det skal ilegges foretaksstraff der en medarbeider har blitt domfelt for korrupsjon. Eksempelvis i Rt-2013-1025 «Norconsult-saken» saken var dette et moment som trakk i retning av at Høyesterett ikke ila foretaksstraff.

[16] TTOTE-2006-33035.

[17] Torp, Sigurd Holter “Korrupsjon – formålets betydning for utilbørlighetsvurderingen” (2010)

[18] Ot.prp.nr. 78 (2002-2003), s. 55.

[19] NOU 2002: 22, s. 39. I offentlig sektor må dette sees i sammenheng med kompetanse. Dersom samtykket medfører at man overskrider sin kompetanse, har samtykket i utgangspunktet ingen betydning.

[20] Ot.prp.nr. 78 (2002-2003), s. 55. Mange av disse stillingene/yrkene har dessuten lovfestede krav til særlig uavhengighet eller objektivitet, noe som i seg selv medfører at det skal svært lite til før en gave anses som utilbørlig.

[21] Ot.prp.nr. 78 (2002-2003), s.56. For statlige ansatte følger en streng norm allerede av Lov om offentlige tjenestemenn § 20, og det fremgår på side 56 i forarbeidene at utilbørlighetsnormen etter § 387 ikke er like streng som normen i tjml. § 20.

[22] Straffeloven 2005, § 388, 1. ledd, bokstav a. Her understrekes også noe som er sentralt ved korrupsjonshandlinger – de innebærer et alvorlig brudd på den tilliten man har i kraft av ansettelses- eller oppdragsforholdet.


Kommunerevisoren nr. 5/2017 - 72. årg.

Til toppen av siden

Topp