www.nkrf.no » Kommunerevisoren.no » 2018 » Nr. 5

Søk

Forsidebilde:
Bjørn Bråthen
(Trangt om plassen i Pollen under Arendalsuka)

NKRF
Haakon VIIs gt. 9
Postboks 1417 Vika
0161 Oslo

Tlf: +47 23 23 97 00

post@nkrf.no

Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

Kronikk: Hva er vitsen med flere etiske retningslinjer?

Tina Søreide, professor, NHH

Norge ligger i toppen av internasjonale rangeringer på slikt som demokrati, korrupsjonskontroll og effektivt rettssystem. I vår kom likevel KS med nye "etiske råd" for kommuner og kommunalt eide selskaper. Er det virkelig nødvendig med etiske retningslinjer når det allerede er så mye som fungerer bra?

Kommune-Norge har regler for budsjett, rekruttering, habilitet, innkjøp, rapportering, og varsling og mye mer, mens korrupsjon og økonomisk utroskap er forbudt etter straffeloven. Vi har kontrollmekanismer rettet mot administrasjon så vel som politisk nivå. Hva kan etiske råd tilføre?

De nye retningslinjene ble presentert i en rapport fra Oslo Economics, et arbeid jeg for øvrig var involvert i. I rapporten var det og resultater fra en studie av 1244 enhetsledere på kommunalt nivå – utført av Kantar TNS. Studien viste at en klar majoritet – 85 prosent - oppfatter korrupsjon som et lite eller svært lite problem. Rutiner for å avdekke kritikkverdige forhold, samt varslingsrutiner, er stort sett på plass.

Studien viste imidlertid også at favorisering og misbruk av offentlige midler forekommer. Fire av ti ledere oppgir at de har vært utsatt for press eller utilbørlige fordeler, og de mest utsatte sektorene er areal, plan og byggesak, samt eiendom og vedlikehold. Kommuner utfører sjelden eller aldri kartlegging av risiko for korrupsjon. Rapporten refererer dessuten til Innbyggerundersøkelsen fra Difi i 2017 som viser at over halvparten av den norske befolkningen tror at ulike former for korrupsjon skjer i norske kommuner i "stor, ganske stor, eller svært stor grad." Vi er altså ikke immune mot korrupsjon. Vannverkssaken på Romerike viste at storstilt korrupsjon med synlige berikelser kan skje uten at noen reagerer. Kan etiske retningslinjer spille en rolle for å hindre at slikt skjer igjen?

Der formelle lover gir minimums-regler i form av forbud eller påbud, kan etiske råd gi nyttig veiledning om rett og galt.

Der formelle lover gir minimums-regler i form av forbud eller påbud, kan etiske råd gi nyttig veiledning om rett og galt. Mellom det lovlige og det ulovlige er det rom for bruk av skjønn, for eksempel i byggesaksbehandlinger, hvor vi ser hyppige avvik fra reguleringsplaner, eller i innkjøpssaker - hvor det lokale næringsliv ofte har et større fortrinn enn hva konkurranseregler skulle tilsi.

Behovet for å bruke skjønn kan gjøre noen saksbehandlere handlingslammet - redd for å gjøre noe galt, mens andre strekker habilitetsreglene til det lengste basert på en selvsikker ‘det som ikke er forbudt, er greit’-logikk. Etiske retningslinjer kan dempe begge disse utfordringene. I forhold til byggesaksvedtak i Tjøme, for eksempel, hvor det har vært uklart hva som kan tolereres av bierverv, kunne bedre retningslinjer ha bidratt til nyttig avklaring. For saksbehandlere som ser kolleger ta uheldige beslutninger, kan retningslinjer gjøre det lettere å kommentere eller varsle om atferd som bare kanskje er ulovlig.

Retningslinjene KS presenterte handler om veivalg, kontroll, varsling, risikovurdering og åpenhet, men fine ord alene er ikke tilstrekkelig til at verdiene faktisk fremmes. Retningslinjer må ikke få bli en fasade som dekker over en ellers slurvete kontrollpraksis. Da kan faktisk problemene de skal bekjempe forverres. De må komme i tillegg til – og bidra til å styrke - andre integritetsmekanismer, ikke erstatte dem. Etiske retningslinjer kan ikke avløse kommunerevisorer og andre kontrollfunksjoner. Med web-baserte løsninger for dilemma-trening for politikere så vel som saksbehandlere, sikrer man at retningslinjene internaliseres og får effekt uten at det koster noe særlig.

Videre må etiske retningslinjer få en viss status for at de skal ha effekt. Blir de oppfattet som luftige ideer, vil det virke pirkete av kontrollinstanser eller medarbeidere å reagere når de ikke respekteres. Ledere må kreve at retningslinjene følges og referere til dem hyppig. Ledere som ikke reagerer når ansatte bryter retningslinjene, bør selv møte konsekvenser.

Men dette med etikk, kontroll og integritet handler også om at kommunalt ansatte og folkevalgte må våge å oppfattes som litt pirkete, og tåle at det er ubehagelig å forstyrre et ellers godt samarbeidsklima med et varsel eller en kommentar om uetisk atferd. Fra Stortinget har vi sett hvor lett man kan gå på en kostnadssmell på en milliard eller to – bare på grunn av en garasje. Det å være den som ikke sa fra kan også bli ubehagelig.


Kommunerevisoren nr. 5/2018 - 73. årg.

Til toppen av siden

Topp