www.nkrf.no » Kommunerevisoren.no » 2013 » Nr. 6

Søk

NKRF
Haakon VIIs gt. 9
Postboks 1417 Vika
0161 Oslo

Tlf: +47 23 23 97 00

post@nkrf.no

Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

Kommunal eiendomsskatt

Lars-Ivar Nysterud, forvaltningsrevisor, Østre Romerike revisjonsdistrikt

Kommunal eiendomsskatt er nok et av de temaene som skaper mest engasjement og følelser i kommune-Norge både politisk og i form av innbyggerengasjement.

Utallige leserinnlegg, møter, demonstrasjonstog og underskriftsaksjoner lokalt har kommunal eiendomsskatt medført. At kommunal eiendomsskatt er blant de minst populære skattene og avgiftene, gjør ikke striden mindre.

Kommunal eiendomsskatt er en frivillig skatt som den enkelte kommune kan vedta å innføre. Mange vil hevde at handlingsrommet for økte kommunale inntekter, stort sett består i innføre og/eller øke den kommunale eiendomsskatten. I denne artikkelen vil jeg ta for meg den kommunale eiendomsskatts historie samt litt om skattesystemet og den samlede beskatningen av eiendom. Til slutt ser jeg på noen mulige utfordringer sett fra kommunerevisors ståsted.

Kommunal eiendomsskatt og skattesystemet

Skattesystemet kan sies å være hovedsakelig tredelt: skatt på arbeid, skatt på forbruk (moms) og skatt på kapitalavkastning. I tillegg har vi miljøskatter. Skatt på arbeid og spesielt skatt på kapitalavkasting må sees i sammenheng. Eiendom har i likhet med andre investeringer gitt en avkastning, historisk sett, og det er denne nettoinntekten som historisk har vært gjenstand for beskatning i Norge og andre sammenlignbare land. Bolig har en dobbeltfunksjon, den er en nødvendighet, samt at det er en investering. Inntektsbegrepet (det at bolig gir en avkastning) knyttet til bolig i befolkningen, og blant politikere i Norge har helt klart hatt en svekket oppslutning siden 2. verdenskrig i takt med en økende eierandel i befolkningen (Torgersen Ulf Inas rapport 1996: 5).

Lands- og byskatteloven av 1882 sier følgende om inntektsbegrepet:

”Intægten ansættes til det beløp som den skattepliktige i sidst forløpne aar, regnet til 30 september, antages i virkligheten at have indvundet i penge eller penges verdi”.

Lars-Ivar Nysterud (43) har siden januar 2012 vært engasjert som forvaltningsrevisor i Østre Romerike revisjonsdistrikt. Han har bakgrunn fra privat sektor før han startet bachelorutdanning ved HINT i 2004 og er bachelor kommunal økonomi og ledelse fra HINT 2007 (Bacheloroppgave «Hvilken legitimitet har kommunal eiendomsskatt i Steinkjer kommune?). I tillegg har han masterutdannelse jan. 2008- mai 2010 ved Handelshøjskolen i København, HINT og HIST (Masteroppgave 2010 «Er det proporsjonalitet mellom skattetakster og omsetningsverdier i forholdet boliger-fritidsboliger i Kragerø kommune?»).

Denne definisjonen av inntekt kalles gjerne det utvidede inntektsbegrep, og det utvidede inntektsbegrepet er lett gjenkjennelig i sammenlignbare lands skattesystemer. Det utvidede inntektsbegrepet har også vært gjeldende i Norge siden 1882.

Eiendom og avkastning på eiendom var altså en del av inntekten som skulle beskattes på linje med andre former for avkasting. I perioden helt fram til og med skatteåret 2004 hadde vi statlig inntektsbeskatning av eiendom i Norge. Mange lesere vil sikkert huske fordelsbeskatning av egen bolig. En for mange uforståelig skatt, og mye tyder på at det var populært når Bondevik-regjeringen fjernet fordelsbeskatning av egen bolig fra og med skatteåret 2005.

Hva så med kommunal eiendomsskatt? Kommunal eiendomsskatt er ikke en del av inntektsbegrepet, den er en fiskal objektskatt. Hovedbegrunnelsen for kommunal eiendomsskatt er at den tilfører inntekter til kommunen, og den kalles derfor fiskal. Lang rettspraksis sier at det er eiendommen (objektet) med dens bebyggelse som er gjenstand for beskatning. Skatteyters økonomiske stilling utover dette har liten betydning. Kommunal eiendomsskatt hadde imidlertid en annen rolle i bykommunene før 1975 gjennom at skatten var koblet opp til, og finansierte gater, veilys og andre kollektive goder. Den kommunale eiendomsskatten var ikke da fiskal, men mer selvkostrettet. Etter 1975 har altså kommunal eiendomsskatt en ren fiskal begrunnelse.

Det at den statlige inntektsbeskatningen av eiendom har forsvunnet i Norge, gjør etter min mening, at kommunal eiendomsskatts rolle har blitt styrket. Kommunal eiendomsskatt er ikke lenger på toppen av fordelsbeskatning av egen bolig, og kommunal eiendomsskatt er den eneste skatten av betydning som skattlegger eiendom direkte. Fraværet av statlig inntektsbeskatning på eiendom, gjør at Norge er et skatteparadis uten sidestykke i verden når det kommer til beskatning for de som eier bolig, hytter/fritidsboliger. Provenyet fra kommunal eiendomsskatt på bolig og hytter er fortsatt lavt.

Kommunal eiendomsskatts historie

Eiendomsskatt er en skatteform med lange tradisjoner i Norge. I 1665 ble det opprettet en landsdekkende skattematrikkel, som avløste jordebøkene som inntil da hadde tjent som eiendomsregistre ved innkreving av eiendomsskatt. Eiendomsskatt var ved midten av 1800-tallet kommunenes viktigste inntektskilde. I 1880 utgjorde eiendomsskatten ca. 51 prosent av herredskommunenes samlede skatteinntekter (ca. 33 prosent av de totale inntektene), ca. 29 prosent av bykommunenes samlede skatteinntekter (ca. 25 prosent av de totale inntektene) og hele inntekten for amtene.

Gjennom den nye lands- og byskatteloven i 1882 ble provenyet fra eiendomsskatten redusert gjennom økning av andre skatter.

Landsskatteloven og byskatteloven av 18. august 1911 trådte i kraft med virkning fra og med 1. januar 1913. Første kapittel i begge lovene inneholdt bestemmelser om eiendomsskatt.

Etter byskatteloven kapittel 1 var eiendomsskatt obligatorisk i bykommunene. Skattegrunnlaget bygget ikke på matrikkelsystemet, men på en taksering av de faste eiendommene som skulle foretas hvert tiende år, jf. byskatteloven § 4.

Kommunestyret fastsatte eiendomsskattesatsen innenfor intervallet 2 – 7 promille jf. byskatteloven § 2. Promilleintervallet fra perioden 1911-1975 gjelder også i dagens eiendomsskattelov.

Eiendomsskatteloven av 1975

Denne artikkelen gjennomgår ikke systematisk eiendomsskatteloven, mye kan forstås bare ved å lese loven. Imidlertid er det interessant å se på de viktigste endringene som har vært gjort siden 1975.

Det er gjort til dels store endringer i eiendomsskatteloven siden den trådte i kraft. Den kanskje viktigste endringen er opphevelsen av skillet mellom byvise og ikke byvise strøk gjort av Stoltenberg-regjeringen i 2007. Eiendomsskatteloven skilte opprinnelig mellom byvise og ikke byvise strøk, og kun eiendommer i byvise strøk kunne utlignes eiendomsskatt. Lovendringen fra 2007 går ofte under betegnelsen ”hytteskatten” da hytter og fritidsboliger i mye større grad ble gjort gjenstand for beskatning. Det var mange rettssaker knyttet til forskjellsbehandlingen mellom eiendommer i byvise og ikke byvise strøk i årene opp til 2007.

En viktig endring fra og med skatteåret 2013 er at forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder. Fraværet av saksbehandlingsregler i eiendomsskatteloven av 1975 førte til mye usikkerhet om hvilke prosedyrer som skulle følges i saker om eiendomsskatt. Kritikken gikk på vilkårlig saksbehandling og store forskjeller i saksbehandlingen mellom ulike kommuner.

En annen viktig endring fra og med skatteåret 2013 er at skatteyter kan klage på skattetaksten hvert år. Det kan klages hvert år såfremt man ikke har klaget før.

Fra og med skatteåret 2014 kan ligningsverdier på boliger brukes for de kommunene som skal innføre eller har eiendomsskatt.

Fra og med skatteåret 2014 kan ligningsverdier på boliger brukes for de kommunene som skal innføre eller har eiendomsskatt. For en kommune som skal innføre eiendomsskatt vil dette medføre betydelig mindre kostnader knyttet til taksering, nemnder og saksbehandlerkapasitet. For kommunene som velger ligningsverdier betyr dette at det er skatteetaten som er klagemotpart for skatteyter og ikke som før kommunen. Hytter må imidlertid fortsatt takseres av kommunene som innfører eiendomsskatten gjennom utvendig befaring.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har utarbeidet en landsomfattende modell for beregning av ligningsverdier på boliger. Ligningsverdier på eiendom teller som kjent med i formueskattegrunnlaget. Ligningsverdimodellen til SSB bygger på at man har delt inn eiendommene i soner. Det kan være flere soner innenfor en kommune, og man har brukt sjablonger. Sjablonger betyr at man setter noen gitte tall for alle eiendommer i hver sone. Dette vil typisk være pris pr. kvm. og tomtepris. Skatteyter kan klage hvis ligningsverdien utgjør med enn 30 prosent av markedsverdi. Målet er at ligningsverdiene skal utgjøre 25 prosent av markedsverdi på boliger. Dette betyr at du som boligeier kan gange ligningsverdien på huset ditt med fire, og få hva skatteetaten beregner markedsverdien på boligen din til.

Kommuner som allerede har utarbeidet skattetakster kan også gå over til å bruke ligningsverdier fra 2014. Det ligger imidlertid noen føringer knyttet til at man må bruke fastsatte reduksjonsfaktorer de første årene. Man kan altså ikke bruke markedsverdi, men en viss prosentsats av markedsverdi. Det er meningen at ligningsverdiene skal justeres årlig. Dette vil normalt medføre at skattegrunnlaget øker på den enkelte eiendom hvert år, og kommunene vil ikke lenger ha så stabil budsjettering fra eiendomsskatten flere år fram i tid. Fram til nå har det vært 10 år mellom takseringene, og inntektene fra eiendomsskatten har ligget omtrent på samme nivå hvert år. Nye boliger som har blitt bygget har blitt gjenstand for eiendomsskatt og økt inntektene, men i det store og hele har de budsjetterte inntektene fra eiendomsskatten vært forutsigbare og stabile. Bruk av ligningsverdier gjør altså budsjetteringen mer krevende.

I tabell 1 nedenfor er det fakta om kommunal eiendomsskatt for skatteåret 2012 fra SSB.

Tabell 1: Fakta om kommunal eiendomsskatt

Tabell 1: Fakta om kommunal eiendomsskatt

Som det går fram av tabell 1 er størstedelen av inntektene (4,6 mrd) fra kommunal eiendomsskatt på verker og bruk - les kraftanlegg. I tallene er også litt eiendomsskatteinntekter fra næringseiendom.

Eiendomsskatten på boliger og hytter utgjør ifølge SSB ca. 3,4 mrd kroner i 2013. Som det går fram av tabell 1 utgjør kommunal eiendomsskatt 2,4 prosent av kommunenes inntekter. Sånn sett har kommunal eiendomsskatt hatt en fallende betydning for kommunene siden 1850, da halvparten av herredskommunenes inntekter, og 29 prosent av bykommunens inntekter kom fra eiendomsskatt.

Potensialet knyttet til kommunal eiendomsskatt er imidlertid mye høyere, spesielt på boliger og hytter. Eiendomsskatteloven tilsier at 7 promille av skattetaksten kan utgjøre skattegrunnlaget. Man kan imidlertid ha lavere skattegrunnlag gjennom å redusere fra toppen eller innføre bunnfradrag. Skattegrunnlag er det man skal betale skatt av. Skattetakstene skal ifølge byskatteloven av 1911 gjenspeile markedsverdier på eiendommene.

Hvis man tar utgangspunkt i Norges banks analyse av boligformuen i Norge, så var den 3600 milliarder i 2009. Syv promille av 3600 milliarder utgjør 25,2 milliarder i kommunal eiendomsskatt. Tar vi med prisstigningen på boliger siden 2009, og hytter/fritidsboliger kommer vi fort opp i potensial på 30 milliarder kroner i eiendomsskatt. Bolig og hytteeiere betaler som skrevet 3,4 mrd i 2013. Riktignok ligger det noen begrensninger i eiendomsskatteloven av 1975 gjennom ti års avstand mellom takseringene, og noen begrensninger knyttet til å bruke ligningsverdier som skattetakst fra og med skatteåret 2014 for de kommunene som velger det. Allikevel er inntektspotensialet til kommunal eiendomsskatt langt fra utnyttet fullt ut i kommune-Norge. Det er vel ikke akkurat noen dristig påstand at kommunal eiendomsskatt kommer til å være et hett debattema i Norge i mange år framover. Økende levealder sammen med eldrebølgen, og underskuddet på generasjonsbalansen i de årlige perspektivmeldingene, gjør finansieringsutfordringene for det offentlige på lengre sikt store.

Det er vel ikke akkurat noen dristig påstand at kommunal eiendomsskatt kommer til å være et hett debattema i Norge i mange år framover.

Fordelingsvirkninger av den samlende eiendomsbeskatningen i Norge

En sentral del av debatten om kommunal eiendomsskatt knytter seg til begrepet rettferdighet og begrepene usosial-sosial skattlegging. På fagspråket brukes begrepet fordelingsvirkninger om sosial-usosial. Det er ikke uvanlig at man ikke presiserer begrepet rettferdighet når man snakker om rettferdig skattlegging. I skatteteorien har man laget noen retningslinjer for inndeling av begrepet rettferdighet. Det er allmenn enighet om at de med større inntekter skal betale mer skatt i kroner enn de med liten inntekt, men utover det stopper enigheten om begrepet rettferdighet.

Nedenfor har jeg laget en tabell (tabell 2) som viser skattebelastninger etter det såkalte skatteevneprinsippet.

Tabell 2: Skattebelastninger etter det så kalte skatteevneprinsippet

Tabell 2: Skattebelastninger etter det så kalte skatteevneprinsippet

Kommunal eiendomsskatt er proporsjonal sett i forhold til skattegrunnlaget. Alle betaler en lik promillesats. En skatt er usosial – har dårlige fordelingsvirkninger, når skatten er degressiv. Tilsvarende er skatten sosial – har gode fordelingsvirkninger når den er progressiv.

Det kan være greit å vite litt mer om fakta knyttet til fordelingsvirkningene ved eiendomsbeskatningen i Norge på et mer overordnet plan, da fordelingsvirkningene i liten grad er kjent i den offentlige debatten knyttet til kommunal eiendomsskatt. Fordelingsvirkningene er også absolutte. Det vil si at det er liten grunn til å diskutere dem, og retningen de har.

I tabell 3 har jeg tallfestet stat/kommunes kontantstrøm på kapitalskatteobjektet privatpersoners bolig/hytter.

Tabell 3: Stat/kommunes kontaktstrøm på kapitalskatteobjektet privatpersoners bolig/hytter

Tabell 3: Stat/kommunes kontaktstrøm på kapitalskatteobjektet privatpersoners bolig/hytter

*)Tall fra statistikkbanken SSB, effektiv rente 4,2 prosent. Konservativt anslag på nedbetalingslån bolig/hytte.
**) ***) Anslag artikkelskriver.

Som det går fram av tabell 3 er eiendom negativt beskattet når det kommer til skatt på kapitalavkastning. Da dagens rentenivå er historisk lavt, har kontantstrømmen fra kapitalskatteobjektet eiendom vært kraftig i minus for det offentlige gjennom store deler av siste 30 år. At vi også hadde et annet skatteregime før skattereformen av 1992 betød at store deler av renteinntektene var fradragsberettigede. Dette medførte at det var meget lønnsomt å ha lån (høy inflasjon og fradrag for renter). Selv om det nominelle rentenivået var høyt var realrenten etter skatt negativ i flere år før 1992. Dermed var det slik at de med størst inntekt kunne finansiere mest (bolig og fritidsbolig) lån og som kom best ut i tiden før skattereformen av 1992.

At finansieringsevnen er overproporsjonal ved økende inntekt gjør at den samlende (inntekts)beskatningen av eiendom har motsatt virkning av skatt på arbeid som er progressiv.  Videre er det ikke overraskende en statistisk sammenheng mellom bolig-/hytteformue og inntekt.

At skatt på arbeid er progressiv betyr i denne sammenheng økende skatt i prosent på økende arbeidsinntekter gjennom toppskatt 1- og toppskatt 2-grensene. En husstand kan finansiere flere ganger høyere lån (rentefradrag) ved husstandsinntekt på 1,5 millioner, enn en husstand med inntekt 750 000. Sagt på en annen måte, det er de med størst inntekt som tjener både relativt og absolutt mest på at vi har en samlet eiendomsbeskatning i Norge som trolig er verdens mest gunstige for boliger og fritidsboliger.

Mange av de fattigste i Norge er i leiemarkedet, og de utgjør ca. 23 prosent av husstandene i Norge. Leietagere har ingen skattefordeler knyttet til sitt boligkonsum på selvangivelsens dag.

I skatteforskningen sier man at utleiemarkedet i Norge har store implisitte skatter. Implisitte skatter kan sies å være skjulte skatter, som oppstår gjennom at det er store skattefordeler knyttet til en investering som ikke alle drar nytte av. Det at det er store skattefordeler knyttet til boliger og hytter gjør at prisene stiger. De som leier har som nevnt ingen skattefordeler, men de må betale prisen fullt ut av at boliger har et markert høyere prisnivå, enn hva som hadde vært tilfelle om boliger hadde vært beskattet mer likt andre investeringer. Denne merkostnaden kalles implisitt (skatt).

Doktorgradstipendiat Are Oust som studerer boligpriser og boligøkonomi ved NTNU, har anslått den implisitte skatten ved å leie bolig i Norge til å være et sted mellom 20 og 30 prosent. Et eksempel på dette kan være alenefaren som leier sokkelen på en villa med en husleie på kr 8 000 pr måned. En implisitt skatt på 25 prosent tilsvarer kr 2000 i måneden eller kr 24 000 pr år. Disse 24 000 kronene kan sies å være et utrykk for den skattemessige forskjellsbehandlingen mellom å eie og leie i Norge, og de går i eiers favør. I den grad det er innført gjengs leie (markedspriser) på kommunale boliger vil også disse leietagere betale implisitt skatt.

Et annet moment som er lite kjent i den offentlige debatten, er at mesteparten av skattefordelen knyttet til meget gunstig eiendomsbeskatning i Norge, er en premiering av eiendommer (skatteytere) i sentrale strøk med høye boligpriser. Dermed kan fordelingsvirkningene av eiendomsbeskatningen ikke bare sees som en omvendt Robin Hood-politikk for de som leier i leiemarkedet, men også en omvendt distriktspolitikk. Skattefordelen ved å eie bolig i distrikts-Norge er lav og tilsvarende høy på for eksempel Oslo vest.

Fordelingsvirkningene av eiendomsbeskatningen er godt kjent i skatteforskningsmiljøet, og flere av Norges offentlige utredninger har derfor sagt at fordelingsvirkningene av eiendomsskatt er gode. Både det såkalte Skauge-utvalget i (NOU 2003:9), som fikk i oppdrag å forbedre skattesystemet, og fordelingsutvalget (NOU 2009:10) understreker de gode fordelingsvirkningene av eiendomsskatt.

Både det såkalte Skauge-utvalget i (NOU 2003:9) (...) og fordelingsutvalget (NOU 2009:10) understreker de gode fordelingsvirkningene av eiendomsskatt.

Revisjonsutfordringer

Hva så når det gjelder kommunerevisjonen og kommunal eiendomsskatt. I forvaltningsrevisjonsregisteret har jeg kun funnet en forvaltningsrevisjon på kommunal eiendomsskatt. Det er en forvaltningsrevisjonsrapport fra Rogaland Revisjon IKS i 2011 angående innføring av eiendomsskatt i Hjelmeland kommune. Det var strid i Hjelmeland knyttet til takseringsretningslinjene og prinsippet om likebehandling av skatteytere – hytteeiere/boligeiere. Forvaltningsrevisjonsrapporten fra Rogaland går etter mitt skjønn ikke inn og analyserer dette. Den er mest beskrivende og tilfører i denne sammenhengen lite nytt.

Det er flere forhold som kontrollutvalg og dermed kommunerevisjonen bør være oppmerksomme knyttet til kommunal eiendomsskatt:

  • Prinsippet om likebehandling av skatteytere:
    Likhetsprinsippet i skattelovgivningen tilsier at likeartede eiendommer som har samme attraktivitet i markedet og dermed har lik markedsverdi, bør ha tilnærmet samme skattetakst. Det vil for eksempel være usaklig forskjellsbehandling hvis en bolig med markedsverdi på 4 millioner får en skattetakst på 2,5 millioner, mens en annen bolig i samme kommune med samme markedsverdi får en skattetakst på 4 millioner. Når takseringsretningslinjene innebærer sjablonger og kun utvendig befaring, vil millimeter-rettferdighet ikke kunne oppnås. Allikevel bør det ikke forekomme systematiske forskjellsbehandlinger for eksempel mellom ulike hustyper (villa, rekkehus, selveierleilighet, borettslag osv). Likeledes bør det ikke forekomme systematisk forskjellsbehandling mellom boliger og hytter som striden i Hjelmeland sto om.
     
  • Har alle eiendommer som skulle vært utlignet skatt fått eiendomsskatt?
    Hvor god matrikkelen i den enkelte kommune er, og hvor godt takseringsarbeidet er gjennomført vil spille inn på kvaliteten på den offentlig utlagte eiendomsskattelisten. En enkel Excel-kontroll kan brukes, hvis man først klarer å få plassert både matrikkeldata og eiendomsskatteliste inn i Excel. Man kan da bruke funksjonen finn rad og usann. Alle eiendommer som ikke er utlignet skatt vil da dukke opp og kan gjennomgås systematisk. Det finnes eksempel på kommuner i Norge som har oppdaget av eiendommer er blitt glemt i eiendomsskattelisten, og i all stillhet flere år etterpå har korrigert dette.
     
  • Følges eiendomsskattelovens bestemmelser?
    I den forbindelse er det mye som kan leses rett ut av loven, eller gjennom bruk av for eksempel Lovdata. KS eiendomsskatteforum vil også kunne være en god støtte, samt andre kommuner som har vært gjennom tilsvarende prosesser.

Det er flere forhold som kontrollutvalg og dermed kommunerevisjonen bør være oppmerksomme knyttet til kommunal eiendomsskatt.

Gjennom mitt studium ”Master of public administration” ved Handelshøjskolen i København i 2010 leverte jeg en masteroppgave, som har klare likheter med problemstillingene som ble reist i forvaltningsrevisjonsrapporten utført av Rogaland Revisjon IKS. Min masteroppgave handlet om innføringen av kommunal eiendomsskatt i Kragerø kommune. Tittelen var ”Er det proporsjonalitet mellom skattetakster og omsetningsverdier i forholdet boliger-fritidsboliger?». Det var i Kragerø særlig strid knyttet til at kommunen brukte to ulike takseringsretningslinjer for hhv. boliger og hytter.  Boliger ble taksert etter en såkalt sjablong med faste kvm-priser og tomtepris samt indre og ytre faktorer, mens hytter ble taksert etter takstmennenes skjønn.

I min masteroppgave brukte jeg omsetningsverdier etter at skatten var innført som ”sannhet” for å vurdere hvor gode skattetakstene i Kragerø var. Jeg konstruerte en brøk: skattetakst/omsetningsverdi*100 på alle eiendommer som var omsatt i de to årene etter at eiendomsskatten var innført. Ulike boligtyper og hytter ble da gjort gjenstand for analyser i henhold til denne brøken. En viktig forutsetning for å gjøre en slik kvantitativ analyse er imidlertid at det bør være små statistiske feilmarginer. I praksis betyr at det bør være mange omsetninger av eiendommer innenfor en kommune.

Inntektssystemet for kommunene og kommunal eiendomsskatt

Kommunal eiendomsskatt holdes utenfor inntektsutjevningen som overfører penger mellom skattesterke og skattesvake kommuner i et null-sum spill.

En forenklet analyse av inntektssystemet, tilsier at kommuner med skatteinntekter under landsgjennomsnittet blir kompensert 60 prosent opp til landsgjennomsnittet, og tilsvarende blir de skattesterke trukket 60 prosent.

Det kommunale skattøret er for 2013 for alle Norges 428 kommuner 14,1 prosent som er maksnivå. Bærum kommune var den siste kommunen som i 1979 hadde lavere kommunalt skattøre enn maks.

Hva skjer så hvis man veksler lavere kommunalt skattøre med høyere eiendomsskatt i en kommune? Jo, som skrevet holdes eiendomsskatten utenfor inntektsutjevningen. Stortinget fjernet den nedre grensen for kommunal skattøre fra 2003. Det betyr at kommunal skattøre kan settes til 0. Alle kommuner vil som følge av dette tjene på å senke det kommunale skattøret og øke eiendomsskatten tilsvarende (den samlede skattebelastningen for innbyggerne i kommunen holdes konstant). Imidlertid skjer dette på bekostning av andre (gjennom inntektsutjevningen og 60 prosent-regelen). Stortinget har her åpnet opp for en massiv skatteveksling mellom økt kommunal eiendomsskatt og lavere kommunalt skattøre, men ingen gjør det! Alle vil tjene på å være tidlig ute, og/eller at ikke flertallet gjør det. Men, de som vil tjene mest på en slik skatteveksling er de rikeste kommunene med høyest skatteinntekter pr innbygger og med høyest boligverdi. Eksempelvis Oslo og Asker og Bærum, som i dag heller ikke har kommunal eiendomsskatt. Disse tre kommunene vil tjene mye på en slik skatteveksling.

Stortinget har her åpnet opp for en massiv skatteveksling mellom økt kommunal eiendomsskatt og lavere kommunalt skattøre, men ingen gjør det!

Så kan man spørre seg hvorfor ingen kommuner har foretatt en slik skatteveksling. NOU 2005:6 sier følgende om dette: ”Siden 1979 har samtlige kommuner/fylkeskommuner benyttet høyeste lovlige skattesats. Det kan være flere grunner til dette (Sørensen og Monkerud 2004). Den vanlige forklaringen er at en eventuell reduksjon i skattesats vil medføre tap av statlige overføringer. Imidlertid tas det verken i utformingen av rammetilskudd og andre overføringer hensyn til faktiske skattesatser, men i skattegrunnlaget og ulike demografiske kjennetegn ved kommunene.”

Det kan bli spennende å se om denne mulige skattevekslingen vil bli brukt, og hva slags konsekvenser det vil få for finansieringen av kommunesektoren.

Litteraturliste:

  • NOU 2003: 9 Skatteutvalget
  • NOU 1996: 20 Ny lov om eiendomsskatt
  • NOU 2005: 6 Samspill og tillit
  • NOU 2009:10 Fordelingsutvalget
  • Nysterud, Lars-Ivar. Masteroppgave Master of public administration Handelshøjskolen i København 2010. Kommunal eiendomsskatt i Kragerø kommune. Er det proporsjonalitet mellom skattetakster og omsetningsverdier i forholdet boliger-fritidsboliger?
  • Torgersen, Ulf. Omstridt boligskatt. Ut og avviklingen av skatt av inntekt fra å bo i egen bolig 1882-1996 med særlig vekt på de tre siste tiår. Inas rapport 1996:5
  • Oust, Are Doktorgradsstipendiat boligøkonomi NTNU.
    Foredrag boligkurs unge, HIST, 8. mars 2012.
    ”Boligboble så heldig er vi ikke”, 11. mars 2012, åpent møte FRP stortingsgruppe.

Kommunerevisoren nr. 6/2013 - 68. årg.

Til toppen av siden

Topp