Foto: Bjørn Bråthen

Rapport om dispensasjoner i strandsonen

Sivilombudsmannen har undersøkt hvordan tre utvalgte kommuner håndterer søknader om dispensasjon til bygging i strandsonen.

I en fellesrapport oppsummerer Sivilombudsmannen de sentrale funnene som er avdekket i undersøkelsene, og gir konkrete anbefalinger til alle kommuner.

Sivilombudsmannen har undersøkt alle vedtak om dispensasjoner for bygging i strandsonen i tre kommuner: Mandal (nå Lindesnes), Kragerø og Askøy, fra perioden 2016 til 2019. Undersøkelsene viste klare mangler ved de tre kommunenes dispensasjonspraksis. Ifølge Sivilombudsmannen er funnene urovekkende, og gir grunn til å tvile på om kommunene har foretatt den vurderingen loven krever, og om kommunene har forstått loven korrekt.

Ifølge Sivilombudsmannen er funnene urovekkende, og gir grunn til å tvile på om kommunene har foretatt den vurderingen loven krever, og om kommunene har forstått loven korrekt.

Selv om dispensasjonsbestemmelsen er en unntaksregel som skal brukes med forsiktighet, gis det mange dispensasjoner for bygging i strandsonen. Av alle vedtakene som ble undersøkt av Sivilombudsmannen, var 85 prosent innvilgete søknader. Det vil si at det ble gitt til sammen om lag 750 dispensasjoner til utbygging i de tre kommunene.

Flertallet av vedtakene var mangelfulle, begrunnet med ulovlige hensyn, eller begrunnet med hensyn som har liten vekt. Hvis kommunene ønsker å tillate bygging i strandsonen, skal det som hovedregel skje på grunnlag av vedtatte arealplaner, ikke som enkelvise dispensasjoner. Hensikten er å unngå en uheldig utvikling hvor strandsonen bygges ned bit for bit og uten helhetlig plan.

Formålet med rapporten er å gi lokalpolitikere, ansatte i kommuner, statsforvaltere, interesseorganisasjoner og andre interesserte en økt forståelse av de rettslige kravene som gjelder ved behandling av søknader om dispensasjon for bygging i strandsonen.

Hovedfunn fra undersøkelsene:

  • Kommunene har gitt mange dispensasjoner for bygging i 100-metersbeltet. 85 prosent av søknadene er innvilget.
  • Det er feil eller mangler ved flertallet av vedtakene der dispensasjon er innvilget.
  • Vurderingene av vesentlighetsvilkåret og av fordeler og ulemper er ofte mangelfulle.
  • Ingen av vedtakene inneholder en særskilt «kan»-vurdering slik plan- og bygningsloven krever.
  • Kommunene har i varierende grad sendt dispensasjonssøknader til andre myndigheter for uttalelse.
  • Kommunene undersøker sjelden om dispensasjonen er i tråd med statlige og regionale rammer og mål.

Kilde: Sivilombudsmannen

https://www.sivilombudsmannen.no/pressemeldinger/rapport-om-dispensasjoner-i-strandsonen/