Korrupsjonsdommer i Norge 2003-2020

Transparency International Norge har oppdatert sin samling over korrupsjonsdommer i Norge.

Formålet med samlingen av korrupsjonsdommer er å bidra til å gi et bedre bilde av hva korrupsjon er. Dagens bestemmelser om korrupsjon ble innført i straffeloven i 2003.

I straffeloven § 387 er korrupsjon definert som det «å kreve, motta eller akseptere, gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag».

Uttrykket «utilbørlig fordel» er vagt, og hvilke handlinger som omfattes av korrupsjonsbegrepet beror på en skjønnsmessig vurdering. Korrupsjonsdommene er derfor viktige for å belyse hva som er relevante momenter i vurderingen av hva som utgjør en «utilbørlig fordel» og dermed korrupsjon i straffelovens forstand.

Foruten det rettslige kan samlingen kanskje også bidra til å belyse andre sider av fenomenet korrupsjon. Hvor forekommer det korrupsjon? Hvordan blir korrupsjonshandlinger gjennomført? Hva er årsakene til korrupsjon? Hva gjør at noen er villige til å begå korrupsjon?

Dommene viser at korrupsjon forekommer både i privat og offentlig sektor, og ofte i møtet mellom de to. Motivasjonen for å begå korrupsjon kan være ulik fra sak til sak – det kan være et ønske om å oppnå en personlig økonomisk vinning som ligger bak handlingen, men det kan også være et ønske om at selskapet en jobber i får et verdifullt oppdrag.

Denne samlingen viser også hvordan korrupsjonssaker blir behandlet i domstolsapparatet. Hvor kritikkverdig et korrupsjonstilfelle er, og straffutmålingen i den enkelte sak, beror på en rekke omstendigheter. I mange av sakene fremhever imidlertid domstolene de samfunnsskadelige aspektene ved korrupsjon, og at oppdagelsesrisikoen ofte er liten. Derfor reageres det også generelt sett strengt mot korrupsjon.

På tross av at det er grunn til å tro at mørketallene for korrupsjon er høye, er det positivt at mange av de virksomhetene hvor det er blitt avdekket korrupsjon har gjort omfattende tiltak for å forhindre at korrupsjon skal skje igjen. Eksempler på dette er revisjon, tydeliggjøring og detaljering av virksomhetenes etiske regelverk, innføring av etikkombud og etablering av varslingsordninger.