Gjennom forskningsoppdraget fra KS har Telemarkforsking kartlagt om tjenestetilbudet i kommuner med fallende eller uendret folketall er skalerbart, eller om det fører til negativ realvekst som må tas ut i form av redusert tjenestekvalitet.
Kommuner med befolkningsnedgang er en gruppe som i gjennomsnitt har høyere inntekter fra flere kilder. Det er ikke nødvendigvis mer økonomiske ressurser som er behovet. De generelle småkommuneutfordringene med små fagmiljøer og manglende tilgang på kompetanse preger også små kommuner med god økonomi.
Det er imidlertid to forhold som bør følges tett:
- Kommuner som ikke har ekstrainntekter fra kraftproduksjon eller havbruksfondet
- Gjeldsutviklingen pr. innbygger i kommuner med befolkningsnedgang
Se også: Opptak fra presentasjonen av rapporten (KS)
Kraftinntekter og overføringer fra Havbruksfondet er en svært viktig del av inntektene for mange distriktskommuner. Her er det imidlertid store variasjoner mellom enkeltkommuner, og det gir også forskjeller i driftsresultatet. Blant kommuner med sterk nedgang i folketallet er det ti kommuner som verken har kraftinntekter eller havbruksfond, og ytterligere ti kommuner hvor disse inntektene utgjør mindre enn én prosent av inntektene.
Økonomien til gjennomsnittet kan komme til å skjule store økonomiske utfordringer hos de kommunene som ikke har slike inntekter. Situasjonen for kommuner som ikke har kraftinntekter eller havbruksmidler, bør være referansepunktet for om den økonomiske situasjonen for kommuner med befolkningsnedgang er bærekraftig.
Over en lengre periode har det vært en sentraliseringstrend i Norge. På landsbasis økte innbyggertallet med 11 prosent fra 2009 til 2019, men ca. en tredjedel av kommunene hadde befolkningsnedgang i samme periode. Innbyggertallet faller i distriktskommunene og stiger på Østlandet og rundt de største byene ellers i landet. Distriktskommunene er også de kommunene som i utgangspunktet har lavest befolkningstall, så trenden innebærer at de største blir større, og de minste blir mindre. Av 148 kommuner med befolkningsreduksjon fra 2009 til 2019 hadde 21 kommuner mer enn 5000 innbyggere, og ingen hadde mer enn 15000 innbyggere.
Befolkningsreduksjon forsterker småkommuneproblematikken ved at det blir færre å fordele felleskostnader på, og det blir vanskeligere å skaffe den kompetansen som blir stadig viktigere i kommunesektoren. Dette gjelder alle små kommuner, men selve befolkningsreduksjonen kan også gi utfordringer fordi den medfører omstillingskostnader.
Befolkningsnedgang medfører som oftest også at aldersfordelingen endres til en større andel eldre, noe som også har betydning for behovet for tjenester og tilgangen på arbeidskraft.
En kommune hvor befolkningsutviklingen er negativ, vil få lavere inntekter og lavere utgifter. En person som flytter ut, tar med seg skattekroner, innbyggertilskuddet fra staten overføres til den nye kommunen, og noen ganger vil også arbeidsplassene forsvinne. Samtidig beholder kommunen noen inntekter som er uavhengig av innbyggertallet, og personen som flytter, utløser ikke lenger et behov for tjenester.
Hovedproblemstillingen for rapporten, er om innsparingene i tjenester tilsvarer inntektstapet, eller om svak befolkningsutvikling har betydning for hvor gode tjenester kommunen evner å gi sine innbyggere.
Utgangspunktet for analyser av sammenhengen mellom befolkningsutvikling og tjenestekvalitet er data fra Kommunebarometeret, som sammenlikner landets kommuner basert på 152 nøkkeltall innen 12 sektorer. Totalt sett over alle sektorer er det lite variasjon på tvers av fire av kommunegruppene, mens kommunene med sterk vekst kommer bedre ut.
Lenke til TF-rapport nr. 557 | Økonomi i kommuner med svak befolkningsutvikling - Utviklingens betydning for inntekter, utgifter og tjenester (2020):