Men hvis vi tenker over det, vet vi jo at om vi la ned alle kontrollutvalg med virkning fra og med neste uke, ville ikke samfunnet stoppet opp av den grunn. Det ville kanskje ikke stoppet opp i det hele tatt – men det ville begynt å gå i feil retning etter ei stund.
Kontrollutvalgene har ingen rolle i den daglige driften av kommuner og fylkeskommuner – og sånn skal det være! En sentral oppgave for et kontrollutvalg er å bestille forvaltningsrevisjoner fra kommunens eller fylkeskommunens revisor. Hensikten med disse forvaltningsrevisjonene er å bidra til et godt beslutningsgrunnlag for de folkevalgtes styring og kontroll, og å bidra til læring.
Hensikten med disse forvaltningsrevisjonene er å bidra til et godt beslutningsgrunnlag for de folkevalgtes styring og kontroll, og å bidra til læring.
Og hvis dette bidraget forsvinner, får de folkevalgte et dårligere beslutningsgrunnlag, og det blir mindre læring. Da blir det ingen korreksjoner på den daglige driften, og skuta kan få en begynnende feil kurs. Og kjører man langt og lenge nok, kan denne kursen få store konsekvenser for samfunnet vårt.
Det er et av dilemmaene rundt temaet kontroll og tilsyn: Manglende kontroll og tilsyn synes ikke med en gang, men mangelen blir mer og mer synlig etter hvert som tida går.
Vi må derfor hegne om kontrollutvalgene og deres rolle i det norske lokaldemokratiet – og vi må videreutvikle denne rollen. Hvordan kan vi i enda større grad bidra til læring?
Et eksempel er koronapandemien vi har vært rammet av i nesten to år nå. Mange kontrollutvalg har siden pandemien startet, bestilt såkalte «koronarevisjoner» fra revisor. Det er forvaltningsrevisjoner om beredskap, konsekvenser for sårbare grupper m.m. Vi fikk presentert noen gode eksempler på slike under Kontrollutvalgskonferansen i april 2021.
Så trodde vi alle at det var over i høst, da alle smitteverntiltak ble fjernet og samfunnet åpnet. Men det varte ikke lenge!
Vi kom på nytt i en sårbar situasjon som samfunn – og det viser relevansen til de forvaltningsrevisjonene som allerede var bestilt og gjennomført. Og budskapet til kommunene må være: Bruk dem for det de er verdt for å lære og for å unngå de samme feilene neste gang samfunnet vårt blir rammet av en krise. Det er helt sikkert noe å lære, og tar vi tak i det, unngår vi at sårbare grupper – som har ekstra behov for fellesskapets verdier – blir skadelidende i like stor grad som sist.
Og budskapet til kommunene må være: Bruk dem for det de er verdt for å lære og for å unngå de samme feilene neste gang samfunnet vårt blir rammet av en krise.
Et spørsmål vi bør stille oss er likevel: Har vi et system for å fange opp læringspunkter fra slike undersøkelser slik at vi unngår å gjøre samme feil flere ganger? Og er vi flinke nok til å kalle det «læringspunkter»? Selv om vi vil bidra til forbedring og merverdi for kommunene, blir det likevel et mesterskap i å finne feil? Hvis det er det siste, vil også viljen til læring bli mindre. Derfor må vi fokusere på at kommunene skal være lærende organisasjoner – der de bestillinger som gjøres av kontrollutvalget skal bidra til forbedring og læring. Jeg vil utfordre kontrollutvalgene til å tenke i de baner – for da får vi mer ut av våre ressurser – til beste for fellesskapets verdier – og relevansen til kontrollutvalgene blir styrket og mer synlig. For vi trenger kontrollutvalgene.
Et annet område som har vært mye i fokus, er bærekraft og klimaendringer. Hva må verden gjøre for å unngå en klimakatastrofe? Hva kan Norge gjøre – og hva kan en kommune gjøre? Det er ikke krystallklart – og hva i all verden har et kontrollutvalg med dette å gjøre?
Etter hvert som Norge skal operasjonalisere klimaforpliktelsene våre i konkrete tiltak, vil det også måtte konkretiseres hva som forventes av norske lokalsamfunn. Hvilke tiltak kan – og må – gjøres lokalt? Her vil det også være store forskjeller kommunene i mellom. Oslo kommune med sine nesten 650.000 innbyggere og Vevelstad kommune med sine 460 innbyggere? Hva skal de gjøre og hvordan?
Mange gjør mye allerede og mange vil gjøre mer – tiltak som ikke alltid er like populære blant innbyggerne. Og nettopp derfor er det kanskje noen som ikke vil gjøre noe.
Men uansett: Gjør kommunen det den sier at den skal gjøre? Virker tiltakene? Dette er viktig for å oppnå folkelig tilslutning til tiltakene, spesielt de upopulære.
Da kommer kontrollutvalget til sin rett: Gjennom sine bestillinger, kan de finne fakta og om tiltakene virker – og ikke minst: Gjennomføres vedtakene i kommunestyrene i praksis – og under de forutsetninger politikerne har lagt?
Da kommer kontrollutvalget til sin rett: Gjennom sine bestillinger, kan de finne fakta og om tiltakene virker – og ikke minst: Gjennomføres vedtakene i kommunestyrene i praksis – og under de forutsetninger politikerne har lagt?
Alt dette er viktig. For hvis vi går i feil retning i dette spørsmålet, går vi mot en katastrofe.
Så kontrollutvalget er livsviktig!
Lykke til med jobben!