Folkevalgte i stat, fylkeskommune og kommune er valgt til å representere og ivareta felleskapets interesser og behov. Det innebærer et tillitsforhold mellom innbyggerne og de folkevalgte.
For at folkevalgte skal kunne gjenspeile bredden av grupper og interesser i befolkningen, er det viktig å legge til rette for at det er motiverende og attraktivt blant alle grupper i befolkningen å være folkevalgt. Da trengs også arbeidsbetingelser og ordninger som gjør det aktuelt for flest mulig å drive med politisk virksomhet. Ofte er dette ordninger basert på en viss grad av tillit – eksempelvis tillit til den informasjonen den som mottar «ordningen» oppgir.
Per definisjon vil det i et tillitsbasert system også kunne forekomme misbruk av ordningene. Generelt er det en risiko for at ordninger som skal gjøre det mulig for noen å drive politikk, for andre framstår å være en mulighet til å tjene noen ekstra kroner. Samtidig kan det være krevende å praktisere ordninger knyttet til politisk arbeid – folkevalgte er folkevalgte 24/7 og skillet mellom hva som er privat og hva som er representasjon, kan være glidende.
Misbruk av tillitsbaserte ordninger skader politikkens omdømme, og omdømmetapet rammer bredt. Det handler også om misbruk av offentlige midler.
Misbruk av tillitsbaserte ordninger skader politikkens omdømme, og omdømmetapet rammer bredt. Det handler også om misbruk av offentlige midler.
Det foreligger ikke dokumentasjon som kan gi grunnlag for å anslå omfanget av de mulige utfordringene som Etikkutvalget peker på. Likevel er det, etter de mye omtalte sakene blant politikere på Stortinget, verdt å reflektere over risikoen for at tilsvarende kan skje blant lokale politikere. Og da er det hensiktsmessig å ha en viss formening om hva slags situasjoner det handler om. De aller fleste lokale folkevalgte er i utgangspunktet deltidspolitikere og bor i den kommunen de er folkevalgte. Sånn sett er rammene annerledes enn for nasjonale politikere.
Hvilke tillitsbaserte ordninger for folkevalgte kan være gjenstand for uheldig bruk eller misbruk i kommuner og fylkeskommuner? Etikkutvalget trekker fram noen eksempler på slike ordninger:
- Kostnadsdekning reiser, arrangementer, utstyr relevant for jobben som PC, nettbrett, telefon, aviser o.l.
- Reisekostnader til møter og representasjon
- Dekning av tapt arbeidsfortjeneste
- Etterlønn for ordfører eller andre heltidspolitikere
- Tilgang til kommunens lokaler, rabatter, parkering o.l., og som er tiltenkt rollen som folkevalgt
- Barnevaktordninger
Kommunesektorens etikkutvalg anbefaler kommuner og fylkeskommuner å gjennomgå og kritisk vurdere hvordan tillitsbaserte ordninger praktiseres både blant folkevalgte og i administrasjon i egen kommune/fylkeskommune.
Kommunesektorens etikkutvalg anbefaler kommuner og fylkeskommuner å gjennomgå og kritisk vurdere hvordan tillitsbaserte ordninger praktiseres både blant folkevalgte og i administrasjon i egen kommune/fylkeskommune.
Det finnes både rammeverk og verktøy som kommuner og fylkeskommuner kan anvende for å forebygge og avdekke situasjoner med feil eller misbruk av tillitsbaserte ordninger:
- Forvaltningsrevisjon – be om gjennomgang av praksis
- Risikoanalyser – vurder risiko i ulike sammenhenger, eller på bestemte områder
- Kommunedirektørens redegjørelse til kommunestyret om internkontrollen
- Kontroll og stikkprøver
- Varslingsordninger – mulighet for å si fra
- Dilemmatrening for å skape bevissthet og holdninger om temaet
- Etiske retningslinjer med tema relatert til kommunens omdømme og tillit, bevissthet rundt forvaltning av samfunnets fellesmidler
Det kan også være nyttig og bevisstgjørende å stille noen spørsmål om egen situasjon:
- Hvilke tillitsbaserte ordninger har vi hos oss?
- Hva er risikoen for feil bruk eller misbruk av disse?
- Hvilke ordninger kan misbrukes – og hvordan?
- Hvilken kontroll eller oppfølging finnes rundt disse ordningene?
- Hvordan kan administrasjonen følge opp ordninger for folkevalgte?
- Hvilke rutiner har vi for å håndtere mistanke om feil bruk eller misbruk?
- Er det behov for bedre informasjon, veiledning, regelverk eller rutiner for å gjøre den enkelte trygg på at regelverk følges?
Kilde: Kommunesektorens etikkutvalg