Støtteprosessloven gir de nasjonale rammene for behandling av saker om offentlig støtte (eller statsstøtte) til næringslivet. Dette gjelder blant annet hvordan kommuner skal gå frem for å tildele offentlig støtte, og hvordan ulovlig støtte skal kreves tilbake.
Formålet med loven er primært å sikre etterlevelse av EØS-rettslige forpliktelser på området for offentlig støtte. Loven skal også bidra til en effektiv og betryggende behandling av saker om offentlig støtte.
Loven erstatter lov om offentlig støtte fra 1992.
Loven klargjør at offentlig støtte som hovedregel må meldes til EFTAs overvåkningsorgan av Nærings- og fiskeridepartementet før den kan tildeles (§ 4 – såkalt notifikasjonsplikt).
Det er imidlertid som før en rekke unntak fra notifikasjonsplikten som har stor praktisk betydning for kommunesektoren. Disse følger til dels av § 4 andre ledd, og til dels av en ny forskrift om unntak for notifikasjonsplikt for offentlig støtte.
Blant annet er støtte gitt etter forordningen om bagatellmessig støtte og gruppeunntaksforordningen unntatt notifikasjonsplikt. For støtte gitt etter gruppeunntaksforordningen, må imidlertid støttegiver sende en forenklet melding om offentlig støtte, jf. støtteprosessloven § 6.
En viktig endring i den nye loven er at reglene om tilbakeføring av ulovlig støtte er klarere regulert. Støtteprosessloven § 12 gir offentlige organer både en klar rett og plikt til å kreve tilbakebetalt offentlig støtte som er tildelt i strid med notifikasjonsplikten i § 4.
Kilde: KS