Rapporten ble lansert i forrige uke på Pressens hus og kan ses i opptak her >>
Hovedspørsmålene som belyses i rapporten er:
- Hva skjer fra politiet mottar en sak og til beslutningen treffes om å henlegge eller føre den videre i rettsapparatet?
- Hvorfor blir noen saker henlagt mens andre bringes videre til påtale og dom?
- I hvilken grad kan henleggelser forklares med hindringer politiet støter på i etterforskningen av sakene?
Rapportens funn:
Et typisk politidistrikt har i gjennomsnitt registrert én til tre korrupsjonssaker i året, mens distriktene med størst saksomfang har registrert 10-16 saker i året i perioden 2010-2016. Rapporten reiser spørsmål om det lave antallet saker gir tilstrekkelig mengdetrening og erfaringsoppbygging i det enkelte politidistrikt.
Rapporten stiller videre spørsmål ved den store geografiske variasjonen i antall saker, som neppe uttrykker reelle forskjeller i faktisk korrupsjon. Kan forskjellene forklares med forhold innenfor politiet, i form av metodebruk og oppmerksomhet og/eller regionale forskjeller i samfunnets øvrige oppmerksomhet om korrupsjonsrisiko?
Rapporten peker på at det er sammensatte årsaker til at saker med mistanke om korrupsjon blir henlagt. Ut over de åpenbare grunnene, som at det anmeldte
forholdet ikke er straffbart eller at det råder stor usikkerhet ved om noe straffbart har skjedd, viser intervjuene med politiet at rekrutteringsutfordringer, kompetanse og kapasitet oppleves å være en begrensning i flere av politidistriktene.
Rapporten peker på at det er sammensatte årsaker til at saker med mistanke om korrupsjon blir henlagt.
Lokal ledelse, oppfølging og organisering av arbeidet med økonomisk kriminalitet og korrupsjon synes å ha betydning for både kompetanse, rekruttering og kvalitet på etterforskningsarbeidet.
Rapportens anbefalinger:
- Politiet bør vurdere hvordan rapportens funn om ledelse, rekruttering, kompetanse og bruk av utradisjonelle metoder kan følges opp med sikte på å styrke
kvaliteten i etterforskningen av korrupsjonssaker. - Det er behov for bedre data og mer kunnskap om anmeldte og etterforskede korrupsjonssaker. Den offentlige kriminalitetsstatistikken og systemet politiet og påtalemyndigheten benytter for å registrere saker, bør inkludere flere opplysninger som gir muligheter for registerbaserte analyser på en bedre måte enn i dag.
- Rapportens dokumentasjon av det lave antallet korrupsjonssaker, og vesentlige variasjoner mellom politidistriktene, tilsier at øverste fagmyndighet og politiske myndigheter bør vurdere å konsentrere politiets ressurser i distriktene ytterligere. Det er grunn til å spørre om dagens inndeling i 12 distrikter etablerer tilstrekkelig størrelse på fagmiljøene og gir nødvendig mengdetrening og erfaringsoppbygging for etterforskerne til å arbeide med kompliserte og sjeldne saker som korrupsjon. Det er liten tvil om at etterforskning av korrupsjonssaker krever betydelig spisskompetanse.
- Utdanningsinstitusjonene bør utvikle studier og kurs som tar opp korrupsjon spesielt, og kan bidra til et kompetanseløft i form av grunn- og etterutdanning for politifaglig utdannede, jurister og andre som arbeider med etterforskning av korrupsjon.
- Det er behov for at samfunnets aktører utenfor politiet klarer å identifisere korrupsjonsrisiko og skjerper årvåkenheten, slik at sannsynligheten for å oppdage
korrupsjon øker. Flere aktører i samfunnet er viktige premissgivere for å gi politiet best mulig informasjonsgrunnlag i saker politiet etterforsker og fører for retten.
Kilde: TI Norge