Hvordan spise en elefant? – Lavinntekt som tema for forvaltningsrevisjon

Den 13. og 14. mars 2024 ble Arena for forvaltningsrevisjon og eierskapskontroll avholdt i Stavanger. Under Arena ble det testet ut et nytt format i Arena-sammenheng, hvor revisjonsenheter ble utfordret til å «pitche» prosjekter på 10-12 minutter, med omtrentlig et kvarter til diskusjon i plenum.

Begynnelsen

FNs bærekraftsmål nummer 1 handler om å utrydde fattigdom. Revisjon Øst IKS har gjennomført flere undersøkelser med lavinntekt som tema, men det er spesielt de to første som har formet vår tilnærming til tematikken. Våre undersøkelser ble gjennomført noe før det store «bærekraftsbegrepet» for alvor ble løftet inn i kommunalt planverk og som et tema for revisjon.

I 2016 fikk vi oppdrag å gjennomføre en forundersøkelse rettet mot Hamar kommunes arbeid med lavinntektsproblematikk. Dette resulterte i et forvaltningsrevisjonsprosjekt (pdf) som ble ferdigstilt siste halvår i 2017. I 2019 fikk vi en bestilling av en forundersøkelse rettet mot det samme temaet i Stange kommune. Arbeidet ble avsluttet i årsskiftet 2020/2021 (pdf).

Bakgrunnen for begge bestillingene var Riksrevisjonens 2014-undersøkelse av kommunenes arbeid med lavinntekt. Hamar kommune hadde hatt en politisk satsing på fattigdomsreduksjon over flere år med utredninger og handlingsplaner, men som de fleste andre kommunene i landet, så økte andelene barn og unge i lavinntektshusholdninger. Hamar kommune hadde søkt prosjektmidler for tiltak, hadde en kontaktperson inn mot Bufdir og en administrativ ledelse som var opptatt av lavinntekt som utfordring. Prosjektet i Stange ble bestilt med bakgrunn i erfaringene fra Hamar.

Begge forundersøkelsene resulterte i flere skisser og mulige retninger. En spissing av prosjektene tok form gjennom diskusjon i utvalgene og påfølgende bestilling av en prosjektplan. Det var på disse tidspunktene få andre forvaltningsrevisjonsprosjekter med samme tema å se til og dra læring av.

Prosjekt nummer 1: Hamar – Mål- og resultatstyring

Kontrollutvalget i Hamar ønsket at vi skulle kontrollere for om hvorvidt kommunen tilbød tjenester som bidro til målsettingen om å redusere andelene barn og unge som vokser opp i lavinntektshusholdninger. For å forsøke å operasjonalisere dette, foreslo vi en problemstilling om mål- og resultatstyring av iverksatte tiltak.

Forberedelsene og utledningen av kriterier bar preg av nervøs snubling, mer populært kalt «snøballmetoden», mens vi forsøkte å komme frem til de gode autoritative kildene som grunnlag for solide kriterier. Selv om «alle» snakket om barnefattigdom i 2017, opplevde vi et sammensatt og komplekst tema med få helt konkrete krav til kommunens tiltak og aktiviteter rettet spesifikt mot fattigdomsbekjempelse. I det minste overfor målgruppen, som vi hadde identifisert som barn. Eller hadde vi identifisert feil?

Barn er i grunn ikke økonomiske vesener. Deres foreldre har et økonomisk ansvar, og derfor er også tjenestene som direkte går på forbedring av økonomisk sikkerhet rettet mot de voksne. I Hamar fant vi at arbeidsinkluderingstiltak og det økonomiske sikkerhetsnettet ble innvilget etter dialogen med foreldrene som skal ivareta sine barns interesser i dialog med forvaltningsorganet. Retten til redusert foreldrebetaling i barnehage skulle innvilges foreldrene etter rådgivning fra barnehagenes ledere. Barnevernets kompensatoriske tiltak til for eksempel dekning av kontingenter ble også utbetalt foreldrene.

I tillegg til de direkte økonomiske virkemidlene, var det mange tiltak som i større grad fokuserte på normalisering og innenforskap. Mange av tiltakene var «brede tiltak» og åpne for alle uavhengig av økonomi, selv om barn fra lavinntektshusholdninger kunne prioriteres. Eksempler var utstyrsutlån, ferieklubb og aktivitetstilbud.

Der hvor de rent økonomiske tiltakene primært handler om å kompensere for inntektsulikhet, er de brede tiltakene som er rettet mot barn fokusert på å redusere sosial ulikhet. Mens inntektsulikhet kan måles, kan sosial ulikhet være en opplevelse. Som Thomas Hylland Eriksen skrev i Storeulvsyndromet: å være fattig er å ha mindre TV enn naboen.

Som Thomas Hylland Eriksen skrev i Storeulvsyndromet: å være fattig er å ha mindre TV enn naboen.

Oppvekstsjefen i Fosnes kommune sa det treffende da kommunen i 2017 ble «kåret» til kommunen med høyest barnefattigdom i forhold til innbyggere: «statistisk sett så er det mange fattige her, men jeg tror ikke det oppfattes sånn å være barn i Fosnes. […] Og så har vi ingen rike her så de fleste er i samme båt. Da blir det litt mindre synlig at man ikke har så mye penger. […] Det er nok mye vanskeligere å være fattig i store byer enn her ute i distriktet. I byen har man større krav og det koster mer å delta på aktiviteter. Her er det meste tilpassa folks økonomi». (nrk.no)

Vi så også av statistikken at andelen barn med innvandrerbakgrunn utgjorde en større og større andel av det totale statistiske bildet på lavinntektsutfordringer. Handlet utfordringene heller om integreringsutfordringer og introduksjonsprogrammet? Naturlig nok utviklet det seg et snev av tvil om hvorvidt en slik problemstilling ville la seg besvare godt nok, i det minste innenfor ressursrammen.

Til tross for at landskapet fremsto som komplekst, valgte vi å legge vekt på at mål- og resultatstyring på rent generelt grunnlag inngår i en eller annen form som virksomhetsstyringssystem i norske kommuner. Uten strategi og mål, vil det bli vanskelig å vite hva man bør satse på og hvordan man skal satse.

Dette ble videre koblet til styringsparametere og rapporteringspraksis. Uten disse er det vanskelig å evaluere hvor man står, og hva man bør endre. Vi skjønte at det kunne være utfordrende å lage gode indikatorer, men det var tross alt ikke vi som hadde ansvar for nettopp denne oppgaven. Spørsmålet var om kommunen hadde forsøkt å tilnærme seg dette.

Helhetlige tjenester

Prosjektets andre problemstilling handlet om hvorvidt kommunen var i stand til å utnytte kunnskapen i hjelpeapparatet slik at tjenestetilbudet fremsto som helhetlig. Denne problemstillingen var heller ikke helt «rett frem». Hva innebærer egentlig at et tilbud er helhetlig? Er «helhetlighet» en objektiv størrelse, eller en opplevelse en bruker har i møtet med det offentlige?

Er «helhetlighet» en objektiv størrelse, eller en opplevelse en bruker har i møtet med det offentlige?

Regjeringen hadde lansert en strategi for bedre samhandling mellom departementene, og i strategien vist til at kommunene hadde behov for økt kompetanse og bedre koordinering hos alle instanser som møter barn, unge og utsatte familier.

I Hamar var det til hjelp at kommunen hadde mottatt tilskudd gjennom ordningen «fattigdomsmidler» fra Bufdir, som i utlysningsteksten beskrev et krav om opprettelse av en knutepunktfunksjon. Denne funksjonen skulle ha god oversikt over alle relevante tiltak i både kommunal og frivillig regi, og være et bindeledd mellom familiene som har behov for hjelp og tiltakene som kommunen tilbød. Så vi tok naturlig nok tak i denne funksjonen som et utgangspunkt for «å samle troppene».

I tillegg la vi vekt på samarbeidsarenaer generelt mellom fagenheter, samt helt konkrete rutiner for kontakt inn mot barneverntjeneste og NAV. For NAV gjaldt rundskriv Q-16/2013 (pdf), hvor det kom frem at NAV skulle bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Funn og erfaringer – stykkevis og delt

I prosjektet ble det gjennomført en rekke intervjuer, dokumentstudier og en spørreundersøkelse. Spørreundersøkelsen hadde til hensikt å kartlegge enhetsledernes opplevelse av samarbeid med andre fagenheter, og ble utarbeidet på bakgrunn av en undersøkelse kommunen hadde bestilt av et forskningsinstitutt noen år tidligere. Resultatene viste at samarbeidene mellom NAV og mange øvrige tjenester fortsatt ikke fungerte optimalt. Dette funnet ble ganske sentralt for våre vurderinger av helhetligheten i tjenestetilbudene.

I første omgang kartla undersøkelsen det tjenestene opplevde av samarbeid mellom hverandre. Dette ble videre benyttet som utgangspunkt for samtalene med tjenestene om hva som ikke fungerte eller hvordan samarbeidet kunne bli bedre. Det er særlig to eksempler som stakk seg ut, og som egentlig kan si noe om hvordan det kan oppleves å være på mottakersiden i kontakten med hjelpeapparatet.

Det første eksempelet handlet om «en port inn»-prinsippet. Barnehagelederne hadde et ansvar for å gi råd til familier om retten til redusert betaling for barnehageplass. Dette ansvaret inkluderte også innsamling og førstegangsvurdering av inntekt, før søknad ble sendt sentraladministrasjon til behandling.

Barnehagene har tett kontakt med barn og forsørgere, og kan ofte se og høre om utfordringer. Selv om barnehagen kunne ha ganske god oversikt over økonomisk situasjon, var det ingen utstrakt dialog eller videre anbefalinger inn mot andre deler av hjelpeapparatet, eksempelvis NAV.

NAV har en forholdsvis vid tiltakspakke, som blant annet består av gjeldsrådgivning. Man kan ha høy inntekt og tilsvarende høy gjeld som medfører at man har lite midler å rå med. Selv om barnehager kunne få informasjon som tilsa at forsørgere burde få råd om hvor de kunne få hjelp, fremsto dette som en ubrukt mulighet til å lose folk inn til de som best kunne ha bistått.

Det andre eksemplet lå til uavklarte ansvarsforhold mellom NAV og barneverntjenesten. Barneverntjenesten hadde anledning til å innvilge kompensatorisk, økonomisk støtte når dette kunne avhjelpe en situasjon hvor barnet står i fare for å havne utenfor – eksempelvis støtte til telefonregning eller medlemskontingent.

Det hadde kommet forholdsvis nye retningslinjer for ansvarsdeling mellom NAV og barneverntjenesten, som på dette tidspunktet tilsa at NAV skulle ha et fokus på å se barnet i de tjenestene som ble gitt i NAV-systemet – uten at det var tydelig hva «å se barnet» egentlig innebar. Vi fikk opplyst at NAV ikke hadde kontakt med barn og at det skulle være den voksne som formidlet barnets behov.

Virkemidlene var ellers også rettet mot den voksne. Dersom den voksne fikk avslag på søknad om stønad til livsopphold, kunne det være aktuelt å vurdere økonomisk hjelp til personer i en vanskelig livssituasjon, jf. sosialtjenesteloven § 19. Men dersom også dette var uaktuelt, fant NAV det utfordrende å henvise videre til barneverntjenesten for deres kompensatoriske tiltak, selv når det var barnet det ville gå ut over.

Vi fikk forklart at dersom NAV ga råd og veiledning om hvor personer kunne få økonomisk bistand etter selv å ha avslått økonomisk bistand, så «slo dette i hjel» vurderingen av at personen ikke hadde rett på økonomisk stønad eller støtte til å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Dette til tross for at de økonomiske virkemidlene fantes i hjelpeapparatet og at personene kunne ha kvalifisert for de kompensatoriske bidragene.

For det andre fant vi at det er vanskelig å utvikle en helhetlig tjeneste eller tiltaksportefølje når det er svært mange enheter som kan være involvert, både i kontakten med barn og barnas forsørgere, og gjennom opprettelse av tiltak. Intervjulisten viser nettopp dette.

For det andre fant vi at det er vanskelig å utvikle en helhetlig tjeneste eller tiltaksportefølje når det er svært mange enheter som kan være involvert, både i kontakten med barn og barnas forsørgere, og gjennom opprettelse av tiltak.

Vi snakket med barneskole, ungdomsskole, barnehager, SLT-koordinator, [1] koordinerende enhet (helse), boligsosial avdeling, NAV, Frisklivssentralen, helsestasjon, barneverntjenesten og koordinator for prosjektmidler fra Bufdir. Fortsatt følte vi at vi var i overflaten. Det ble også tydelig i intervjuene at mange av tjenestene var ukjent med at kommunen hadde en knutepunktfunksjon, inkludert den som skulle ivareta funksjonen.

Når det gjaldt mål og resultater, ble vurderingene i stor grad knyttet til selve lavinntektsstatistikken. Statistikken er både et resultat og et uttrykk. Spørsmålet er bare et uttrykk for hva. Det som kalles «lavinntektsgrensen» er definert som 60 prosent av nasjonal medianinntekt. Siden utgangspunktet er median, innebærer dette at inntektsdistribusjonen må være svært balansert for å redusere andeler under lavinntektsgrensen.

Lavinntektsstatistikken er med andre ord et uttrykk for inntektsulikhet. Som vist til tidligere fra Fosnes, kan det derfor være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i lokale inntektsnivåer ved vurdering av statistikken, i og med at det er store forskjeller i landet med hensyn til konsentrasjonen av ulike typer arbeidsplasser med vidt forskjellige lønnsnivåer.

Et annet relevant poeng som tilsier at det bør tas forbehold ved indikasjoner i lavinntektsstatistikken, er at SSB i flere omganger har publisert analyser hvor velferdssystemet blir inkludert som en tilleggsverdi til inntekt.[2]

SSBs forskere er kritiske til at det er klare begrensninger i å benytte et inntektsbegrep som begrenses til husholdningens samlede kontantinntekter etter at skatt er fratrukket. Deres analyse viser at andelen barn og unge i lavinntektshusholdninger vil være langt lavere, når velferdssystemet tas med i kalkylen for lavinntektsstatistikken. Det motsatte vil da være at andelene hadde vært høyere uten et velferdssystem. Men deres analyse går kun ut på et statistisk problem. Et annet viktig moment å finne ut av er om de offentlige tjenestene bidrar til å redusere den sosiale ulikheten? I neste omgang for revisor: hvordan kontrollere for denne dimensjonen?

Undersøkelsen vår viste at Hamar kommune hadde forholdsvis få definerte målsettinger for arbeidet med lavinntektsproblematikk, og derav også få måleindikatorer. Tiltakene var ofte opprettet med bakgrunn i at de kunne forhindre utenforskap og øke aktivitet og deltakelse blant barn og unge, men det var få konkrete mål og liten oversikt over om man traff de man burde treffe med tiltakene. Det var også derfor få indikatorer og evalueringer i regi av kommunen, og tiltakene ble gjerne videreført uten nærmere innsikt i effekt med hensyn til å forhindre/forebygge sosial ulikhet.

Prosjekt nummer 2: Stange - Erfaringsoverføring?

Med bakgrunn i prosjektet i Hamar ble det bestilt en forvaltningsrevisjon i Stange kommune. Kontrollutvalgene hadde samme sekretariat, og det ble av sekretariatet ansett som at det kunne være nyttig og bygge videre på erfaringene fra prosjektet i Hamar. Det ble gjennomført en forundersøkelse i Stange med skisse til retninger, hvor vi etter erfaringene fra Hamar forsøkte å spisse problemstillingene i større grad.

Som i Hamar var kontrollutvalget i Stange opptatt av de kommunale tiltakenes resultater for den aktuelle målgruppen. Våre erfaringer tilsa at den logiske rekkefølgen på å kontrollere for resultater, er at kommunen først må ha oversikt over hvem man treffer med tiltakene. Videre om de man treffer er i målgruppen for tiltaket, for deretter å vurdere om målgruppen har positive effekter av tiltaket.

I Hamar kommune hadde vi mottatt en fragmentert oversikt over antall barn som var omfattet av et lite utvalg av tiltakene. Vi anså det som sannsynlig at en slik oversikt også kunne hentes ut av fagsystemer og eventuelle manuelle tellinger i Stange. Dette førte til at kontrollutvalget i Stange landet på en problemstilling som gjaldt nettopp behov for oversikt og vurdering av tiltakenes effekt.

Vi skisserte mange øvrige problemstillinger i forundersøkelsen i Stange, flere som gikk på samarbeid mellom tjenester hvor vi hadde erfart at det kunne ligge utfordringer i grensegangen mellom ansvar i henhold til lovverkene. Kontrollutvalget valgte å fokusere på samarbeidet mellom NAV og barneverntjenesten, som passet godt med erfaringene fra Hamar.

Kontrollutvalget valgte å fokusere på samarbeidet mellom NAV og barneverntjenesten, som passet godt med erfaringene fra Hamar.

Hamar kommune hadde ingen effektvurderinger av sine tiltak, så vi antok at vi ville få samme utfordring i Stange. Hovedårsaken til dette var at vi hadde sett at mange av tiltakene var svært brede, med lav terskel for deltakelse. Med andre ord, deltakerne kom fra husholdninger med vesentlig forskjellige inntektsnivåer. Dette er for så vidt naturlig for å forhindre at tiltak er stigmatiserende, og for å sikre at tiltakene har en positiv sosial dimensjon hvor inntektsulikhet tones ned. Samtidig skaper det en utfordring med å kontrollere for om man treffer den definerte målgruppen for tiltaket, og deretter vurdere hvilken virkning tiltaket hadde hatt. Selv om et tiltak kunne være for alle, så var det ofte opprettet under intensjonen om å treffe bestemte målgrupper.

Avgrensningen til to kommunale enheter i Stange-prosjektet, medførte at vi fikk en mer konsentrert intervjuliste. Det ble avholdt intervju med flere respondenter i NAV, inkludert gjeldsrådgiver, avdelingsledere og leder, flere ansatte i barneverntjenesten, frivillighetskoordinator og leder av flyktningtjenesten. Dette bidro til at vi fikk et noe mer utfyllende bilde av konkrete utfordringer og praksis. Men samtidig, sammenlignet med Hamar, så mistet vi potensielt innsikt i andre utfordringer og praksiser mellom andre enheter i kommunen.

Funn og erfaringer – mindre politisk fokus, bedre samhandling

Forskjellige enheter i kommunen hadde, som i Hamar, en viss oversikt over «sine» barn i «sine» tiltak. Kommunen kjente for eksempel til hvilke husholdninger som hadde redusert betaling for barnehage- og SFO-plass. Videre visste de hvilke flyktningfamilier som fikk ekstra støtte til barns deltakelse i lag og foreninger.

Det lokale NAV-kontoret førte oversikt over antallet barn i husholdninger som mottok sosialstønad og andre ytelser, som en del av samarbeidet med barneverntjenesten. De to tjenestene møttes jevnlig for å drøfte utfordringer og ansvarsfordeling i saker som omfattet barn. I motsetning til funnene i Hamar-prosjektet rundt manglende samarbeid mellom NAV og barneverntjenesten, omhandlet møtene i Stange blant annet avklaringer rundt hva slags type bistand NAV og barneverntjenesten skulle yte i det enkelte tilfellet. Avklaringene inkluderte om det kunne være aktuelt å benytte barneverntjenestenes kompensatoriske tiltak.

Oversiktene over barn i målgruppen for hvert enkelt tiltak ble tilsendt oss fragmentert, og vi fant, som i Hamar, at vi ikke helt uten videre kunne slå sammen oversiktene da det var sannsynlighet for overlappinger av de samme barna i de forskjellige oversiktene. Eksempelvis kunne barn som ble fulgt opp særskilt i flyktningtjenesten også være de samme som foreldrene hadde redusert foreldrebetaling for SFO-plass for, og de samme som foreldrene mottok kompensatorisk støtte fra barneverntjenesten for.

Dersom man bare la tallene sammen, kunne man potensielt ha ganget opp antallet barn som kommunen traff med tiltak, med antallet tiltak som eksisterte, og dermed gi et inntrykk av at man traff målgruppen bedre enn hva som var reelt. Det manglet med andre ord et helhetlig bilde.

I Stange ble vi også møtt med en ny del av «elefanten»; kontakt med frivilligheten. Kommunen var i ferd med å få på plass en frivillighetskoordinator blant annet fordi det kom en del meldinger fra lag og foreninger med bekymringer over barns situasjon. Selv om økonomi kunne være grunnlaget for bekymringen, var det utenforskap som egentlig var kjernen i bekymringene. En frivillighetskoordinator skulle fungere som bindeledd mellom frivillig organisasjonsliv og kommunale tjenester. I tillegg hadde barneverntjenesten avsatt en stillingsbrøk for kontakt med lag og foreninger, som en del av den forebyggende rollen.

Selv om økonomi kunne være grunnlaget for bekymringen, var det utenforskap som egentlig var kjernen i bekymringene.

I motsetning til i Hamar, fant vi generelt lite dokumentasjon som beskrev fattigdomsproblematikk og -utfordringer i kommunens styrende dokumenter. Stange kommune hadde en tydelig lavere satsing på denne typen problemstilling enn i Hamar. Samtidig fremsto det som at kommunen hadde løst samhandlingsutfordringen mellom NAV og barneverntjenesten på en bedre måte.

De to prosjektene var ikke helt ulike i utforming og fremgangsmåte, men de ga to ganske forskjellige bilder på kommunal praksis. Alt fra overordnet politisk styring og interesse til samhandlingspraksis ute i enhetene. Men felles for begge prosjektene var at vi til dels satt igjen med følelsen av nesten bokstavelig talt å ha kastet barnet ut med badevannet; hvor var barna i lavinntektshusholdningene blitt av? Forsvant de i dataene, i kriteriene eller ble de «borte» allerede i problemstillingene? Kanskje de allerede var blitt borte i valg av tematikk.

Refleksjon: Temabasert plan for forvaltningsrevisjon?

Disse to prosjektene har på mange måter bidratt til at vi har sett på temaet lavinntektsutfordringer som et litt for stort og omfattende tema for en enkelt forvaltningsrevisjon. Det er såpass mange områder som kan kontrolleres grundigere, med sitt eget lovverk, egne veiledere, egne målsettinger og egne resultater, som alle slutter opp om å redusere utenforskap og forebygge for effektene av å vokse opp med mindre ressurser enn jevnaldrende i samme sosiale og geografiske radius.

Det ble under Arena foreslått at «lavinntektsproblematikk» egentlig kanskje handler om «utenforskap». Men «utenforskap» kan også handle om mye mer enn bare «lavinntektsutfordringer». Jeg tror ikke å bytte begrep egentlig er en løsning.

En av mine mest yndede skyteskiver har vært utsagnet «alt henger sammen med alt». Man kunne like gjerne ha sagt at «livet er komplekst». Mitt problem med å høre om økende kompleksitet er at «kompleksitet» fort blir et påskudd for apati, eller en unnskyldning for manglende treffsikkerhet. Oppgaven vår både i forvaltningsrevisjon, og i livet for øvrig, er å gi ting mening. Dette er noe vi må angripe del for del, ikke som en stor grenseløs masse.

En av mine mest yndede skyteskiver har vært utsagnet «alt henger sammen med alt». Man kunne like gjerne ha sagt at «livet er komplekst».

I skrivende stund er jeg forvaltningsrevisor, men når dette kommer på trykk har jeg gått over i de kommunale rekker. I den forbindelse tillater jeg meg å reflektere litt rundt hvordan de litt uregjerlige og store temaene kan håndteres, det være seg om det er «lavinntekt», «utenforskap» eller det nå så populære «bærekraftsbegrepet».

Det heter seg at for å spise en elefant, så må man fortære den i mindre biter. Våre erfaringer gjennom de to prosjektene viser at ved å velge mer avgrensede problemstillinger, er det større sannsynlighet for at målgruppen for tiltak og tjenester kommer bedre til syne. Etter å ha jobbet et års tid med risiko- og vesentlighetsvurderinger til kontrollutvalgenes plan for forvaltningsrevisjon, ser jeg at mange mulige prosjekter kunne ha blitt plassert under paraply-temaer. Som kontrollutvalg; hvorfor ikke satse på et paraply-tema for den fire-årige utvalgsperioden, hvor flere prosjekter med samme fellesnevner gjennomføres? Summen av rapportene vil kunne gi et godt innblikk i kommunens arbeid innen et område.

Som kontrollutvalg; hvorfor ikke satse på et paraply-tema for den fire-årige utvalgsperioden, hvor flere prosjekter med samme fellesnevner gjennomføres?

Ideen har jeg egentlig (tjuv)lånt fra Bergen kommune og Deloitte, som kontrollerte kommunens praksis gjennom koronapandemien. I forvaltningsrevisjonsregisteret teller jeg hele 12 rapporter med covid-19 som hovedtema, fordelt på ulike tjenesteområder i Bergen kommune.

Som et konkret eksempel på hvordan tematikken «lavinntektshusholdninger» kunne ha blitt brutt opp, så har jeg sett til prosjekter vi i Revisjon Øst har gjennomført de siste fem årene. Etter min vurdering kan alle de følgende prosjektene ha den samme fellesnevneren «lavinntektsutfordring»:[3]

• integrering av flyktninger: om hvorvidt kommunen har fått flyktninger ut i arbeid og/eller utdanning gjennom introduksjonsprogrammet,
• boligsosialt arbeid og samhandling om kommunale boliger,
• bruk av virkemidler fra Husbanken, som startlån og bostøtte,
• bruk av vilkår om aktivitet overfor unge sosialhjelpsmottakere,
• psykisk helse/uhelse,
• elevfravær i grunnskolen,
• samarbeid med frivilligheten og
• folkehelse.

Ved å belyse flere bestanddeler mer inngående og hver for seg, så ville det kanskje ha vært mulig å fortære disse «elefantene», og kanskje vil også samfunnsgrupper vi er mest opptatt av at skal få de tjenester de bør ha, kunne komme bedre til syne.

____________________________

Noter:

1. SLT står for Samordning av Lokale rus- og kriminalitetsforebyggende Tiltak. SLT-modellen er en modell for å samordne rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak for barn og unge. (kilde: Konfliktraadet.no)
2. Se for eksempel en oppsummering her: Offentlige tjenester reduserer ulikhet og fattigdom – SSB
3. Listen hadde nok også vært svært lik dersom fellesnevneren hadde vært «utenforskap».

__________________________________

Lenke til kontroll & revisjon nr. 1/2025: