Dokumentasjonen skal være tilgjengelig for offentligheten, slik at innbyggerne kan føre kontroll med forvaltningen, styrke sin rettssikkerhet og delta i en åpen og opplyst offentlig samtale.
Loven skal også legge til rette for at arkivene kan tjene som kulturarv, være kilder til historisk kunnskap og gi grunnlag for forsking. Framlegget innebærer at hovedtrekkene i gjeldende rett blir videreført, men tilpasset den teknologiske utviklingen og moderne dokumentasjonsforvaltning.
- Les også: NKRFs høringsuttalelse til NOU 2019: 9 Fra kalveskinn til datasjø – ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver (pdf)
Endringene i lovframlegget er blant annet:
- Virkeområdet til loven blir utvidet. I tillegg til offentlige organ, skal loven også gjelde for andre som fatter vedtak eller gir forskrift – f.eks. skal vedtakene til private barnevernsinstitusjoner tas vare på. Andre virksomheter som det er av stor samfunnsmessig betydning å bevare arkivene til, kan etter en konkret vurdering også bli omfattet av loven.
- Forvaltningen jobber mer og mer med automatiserte prosesser. Den nye loven sikrer at all digital informasjon som ligger til grunn for et vedtak, blir tatt vare på. Da kan man senere se hvordan vedtaket ble til.
- Arkivverket skifter navn til Nasjonalarkivet. Navnet synliggjør at etaten er en landsdekkende virksomhet og tilsynsorgan for både stat og kommune.
- Nasjonalarkivet får flere virkemiddel. De får mulighet til å pålegge rekonstruksjon av arkivmateriale som har gått tapt, og de får vedta tvangsmulkt dersom virksomheter ikke følger opp pålegg om retting av alvorlige brudd på loven.
Her kan du følge Stortingets behandling av lovproposjonen >>
Lenke til Prop. 52 L (2024–2025) - Lov om dokumentasjon og arkiv (arkivlova):