Med virkning fra skatteåret 2020 ble det innført en obligatorisk reduksjonsfaktor på 30 prosent på boliger og fritidsboliger. Dette innebærer at eiendomsskattegrunnlaget skal reduseres med 30 prosent før eiendomsskatten skrives ut.
Forholdet mellom obligatorisk og lokal reduksjonsfaktor har blitt behandlet av domstolene. Kommunene fikk ikke gehør for sin tolkning av regelverket om at loven måtte forstås slik at den obligatoriske reduksjonsfaktoren konsumerte den lokale reduksjonsfaktoren. Dette var begrunnet blant annet i uttalelser fra Finansdepartementet.
Et borettslag tok ut stevning mot Elverum kommune og hevdet at de skulle ha tilordnet både den obligatoriske og den lokale reduksjonsfaktoren. Eidsivating lagmannsrett avsa dom i saken 9. oktober 2023 og fant at borettslaget, som hadde fått eiendomsskattegrunnlaget som formuesgrunnlag fra Skatteetaten, skulle tilordnes den lokale reduksjonsfaktoren, i tillegg til den obligatoriske.
Som følge av denne dommen er det vedtatt endringer i eiendomsskatteloven §§ 8 A-2 fjerde ledd og 8 C-1 tredje ledd. Det framgår nå av lovteksten at det bare skal benyttes lokal reduksjonsfaktor på boliger og fritidsboliger, dersom denne er høyere enn den obligatoriske reduksjonsfaktoren.
Det framgår nå av lovteksten at det bare skal benyttes lokal reduksjonsfaktor på boliger og fritidsboliger, dersom denne er høyere enn den obligatoriske reduksjonsfaktoren.
Eiendomsskatteloven § 8 A-3 fjerde ledd lovfester i tillegg den lokale reduksjonsfaktoren, og slår fast at denne må ligge fast i hele takstperioden.
Som følge av lovendringen vil kommuner som har vedtatt lokal reduksjonsfaktor, og bruker Skatteetatens formuesgrunnlag ved eiendomsskatteutskrivingen, få økte eiendomsskatteinntekter fra og med skatteåret 2026, dersom det ikke er endring i andre forhold.
Dette bør ifølge KS hensyntas ved kommunenes budsjettarbeid.
Kilde: KS