Demokratiet i Norge er bygd på det representative systemet. Vi velger våre politikere hvert fjerde år. De går til valg på et program, kanskje noen friske løfter om endring og hva som skal og må bli bedre.
Hvis det dukker opp andre saker underveis, må våre valgte representanter håndtere dem så godt de kan. Er vi ikke fornøyd med hvordan de løser oppgavene, står vi fritt til å stemme på andre politikere og partier ved neste valg.
Vi skal holde fast på hovedtrekkene i dette systemet, men vi må supplere det. Kontakten med velgere og innbyggere må bli bedre og mer systematisk. De må involveres mellom valgene.
Kontakten med velgere og innbyggere må bli bedre og mer systematisk.
De fleste politikere forstår selvsagt at de må ta hensyn til innbyggere og velgere underveis i valgperioden. Mange lokalpolitikere opplever at de er i tett kontakt med innbyggerne. De møter dem i ulike sammenhenger eller hører fra dem i sosiale medier.
Mange kommuner legger også til rette for å få innspill og synspunkter til ulike saker. Likevel opplever mange innbyggere at lokalpolitikken er fjern og komplisert. Kontakten og dialogen med innbyggerne kan bli bedre, mer omfattende og mer systematisk. Vi trenger ganske enkelt mer demokratisk innovasjon og nytenking.
Både for politikere og kommuneadministrasjon kan dette oppleves som utfordrende. Kan vi virkelig overlate til innbyggerne å ta stilling til kompliserte saker sånn uten videre?
Innbyggere er opptatt av enkeltsaker, mens politikerne må ta ansvar for helheten. Ingen går i fakkeltog for den, lyder klisjeen.
Innbyggere er opptatt av enkeltsaker, mens politikerne må ta ansvar for helheten. Ingen går i fakkeltog for den, lyder klisjeen.
Vel, lokalpolitikk er lekmansstyre. Det kreves, heldigvis, ingen faglige kvalifikasjoner for å bli valgt inn i kommunestyre, fylkesting eller ulike utvalg. Samtidig er politikken, også lokalt, mange steder preget av gjengangere, noen vil si en elite.
Erfaring kommer utvilsomt godt med i politikken. Samtidig er friske øyne og nye perspektiver også nødvendig. Ikke minst i en tid hvor omstilling og endring er gjennomgangsmelodien i kommunalpolitiske diskusjoner.
Enkelte statsvitenskapelige forskere har tatt til orde for et oppgjør med den tradisjonelle formen for politisk rekruttering. Professor Hélène Landemore, fransk statsviter med professorat i USA, har skrevet boken Politics without politicians, The case for citizen rule.
Hun mener loddtrekning er like så greit som tradisjonelle nominasjonsprosesser.
Det er å dra det litt langt, etter min mening. Men åpnere nominasjonsprosesser kan absolutt være en ide. Politikken i Norge er i hovedsak organisert gjennom etablerte partier. For mange er partimedlemskap en barriere for å engasjere seg.
Samtidig er terskelen lav for å få stå på lister til kommunevalget. Dessuten har vi en god andel lokale lister.
Jeg ser det som en styrke. Vi kan ikke forbeholde politikken partimedlemmer. Formannskapslovene kom tross alt i 1837. De første partiene i Norge fikk vi i 1884 som følge av parlamentarismens gjennombrudd.
Samtidig har partiene en viktig rolle med å skolere og organisere lokale folkevalgte. Det krever mye å være lokalpolitiker. Sakene er mange, lange og kompliserte. Ansvaret er også stort. Beslutningene har konsekvenser for kommunal økonomi og menneskers dagligliv i år framover.
Nettopp derfor må innbyggerne involveres, rådspørres og ikke minst inviteres til å foreta de vanskelige valgene, som politikken til syvende og sist handler om.
Nettopp derfor må innbyggerne involveres, rådspørres og ikke minst inviteres til å foreta de vanskelige valgene, som politikken til syvende og sist handler om.
Lykkes dette får vi bedre og mer legitime løsninger.
_________________________
Lenke til kontroll og revisjon nr. 4/2026: