Norge er et rikt land, men handlingsregelen setter en ramme for hvor mye oljeinntekter som kan brukes over statsbudsjettet. Innenfor rammen har utgiftene økt. Fra 2001 til 2024 økte statens utgifter med rundt 800 milliarder, målt i faste 2024-kroner. Inntektene økte med 480 milliarder.
I 2060 vil vi ha færre barn og færre i yrkesaktiv alder, men 700 000 flere over 67 år. Det betyr økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg, samtidig som den økonomiske veksten ventes å bli lavere.
Fra 2024 til 2060 vil utgiftene ifølge Finansdepartementet i gjennomsnitt vokse med 7 milliarder 2024-kroner mer enn inntektene hvert år. Skal vi videreføre velferdsnivået og finansiere flere eldre og økte forsvarsutgifter, må Stortinget finne minst 7 milliarder kroner årlig gjennom lavere utgifter eller økte inntekter. Vi må få mer for pengene.
Fra 2024 til 2060 vil utgiftene ifølge Finansdepartementet i gjennomsnitt vokse med 7 milliarder 2024-kroner mer enn inntektene hvert år.
Allerede i 2033 vil antallet over 80 år ha økt med 50 prosent fra 2024. I 2045 vil det være dobbelt så stort.
Statsbudsjettet er statens viktigste verktøy for prioritering. Vår undersøkelse viser at statlige virksomheter i stor grad foreslår nye satsinger, mens langt færre foreslår kutt. Tre av fire har fremmet nye satsinger de siste årene, mens bare én av fem har foreslått kutt. Nesten to tredjedeler peker på svake insentiver til å foreslå innsparinger.
Regjering og Storting trenger et godt grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som skal videreføres. Manglende tydelige føringer tidlig i budsjettprosessen gjør helhetlige prioriteringer vanskeligere. Bevilgninger kan bli videreført uten reell vurdering. Budsjettprosessen har i for liten grad et sektorovergripende perspektiv.
Vi anbefaler at Finansdepartementet styrker mekanismene for å se sektorer og ressursbruk i sammenheng. Effektivisering er et viktig alternativ til direkte kutt. 86 prosent av statlige virksomheter oppgir at de driver effektiviseringsarbeid innenfor egne budsjetter. Én av tre har latt være å gjennomføre større tiltak av økonomiske grunner. Ordninger som gjør det mulig å investere i effektivisering og hente ut gevinstene senere, brukes lite.
Vi anbefaler at Finansdepartementet styrker mekanismene for å se sektorer og ressursbruk i sammenheng.
Vi mangler systematisk informasjon om sammenhengen mellom ressursbruk og resultater. Det gjør det vanskelig å vite hva som virker, og det svekker grunnlaget for prioriteringer. Dette gjelder også kommunene. Staten skal sette overordnede mål og rammer, mens kommunene skal kunne tilpasse tjenestene til lokale behov.
Riksrevisjonen finner at det juridiske styringstrykket i kommunene har økt. Bemanningsnormer, kompetansekrav og detaljerte prosesskrav kan begrense muligheten til å bruke kompetanse og arbeidskraft effektivt. Det finnes ingen samlet oversikt over de sannsynligvis flere tusen kravene. Samtidig har verken departementene eller kommunene god nok oversikt over hvilke konsekvenser summen av statlige krav har for kommunenes ressursbruk. Det gjør det vanskelig å vurdere om kravene samlet sett står i veien for effektiv drift og lokale prioriteringer.
Hovedbudskapet er enkelt: Vi må bli bedre til å prioritere, effektivisere og lære av resultatene. Det må bli mer attraktivt å foreslå innsparinger og enklere å investere i effektivisering og se ressursbruk på tvers av sektorer.
Hovedbudskapet er enkelt: Vi må bli bedre til å prioritere, effektivisere og lære av resultatene.
Staten må gi kommunene handlingsrom til å finne gode lokale løsninger. Vi har ikke lenger råd til å videreføre alt som før. Spørsmålet er ikke bare hvor mye offentlig sektor bruker, men hva vi får igjen for pengene. Skal vi møte flere eldre, styrke forsvaret og bevare velferdsnivået, må hver krone brukes der den gir mest verdi.
______________________
Lenke til kontroll & revisjon nr. 6/2026: